Plateanmeldelse: The Switch – «Macca/Jawaka 2: Et rikt indre liv» (album, 2021)

At Popklikk synes The Switch er et av Norges aller beste pop-orkester bør ikke være noen stor overraskelse for våre faste lesere. Oslo-bandet har siden 2014 levert fine pop-album som oser av musikalitet og en inngående kjennskap til populærmusikkens kriker og kroker.

I de siste årene har det blitt mindre «hovedstrøms» gitar–pop. The Switch leverer langt mer utforsking av nettopp disse sidesporene i popen, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Med andre ord: pop som ikke er pop i betydningen «populær» i en numerisk forstand, men pop som, tross krumspring og krummeluring, har melodier og hooks relativt langt framme i lydbildet.

Det er nettopp her Popklikk synes at The Switch sin siste populærmusikalske dissekering befinner seg. Det er noe av det absolutt fineste vi har hørt fra dem og samtidig nok noe av det minst tilgjengelige. Eller det vil si: Her er det breddfullt av poptastiske øyeblikk, samtidig som lytteren også tas med på noen reiser inn i lydbilder som i denne sammenhengen nok må ses som anelsen eksperimentelle.

«Macca/Jawaka 2: Et rikt indre liv» er andre plate ut i det som ser ut til å bli en serie av album som ikke nødvendigvis er spilt inn «som» et album, i et gitt tidsrom (og med en klar plan?). Innspillingene dateres til 2010-2020, hvilket gjør det desto mer imponerende at dette høres ut som et relativt koherent hele. Plata ble sluppet digitalt i begynnelsen av 2021, men nå er den meget fine vinylutgaven her (legg merke til det helt spesielt fine coveret med bilde av «ung mann og intellektuelt lesestoff»).

Der plata er på sitt mest tilgjengelige, høres innflytelsen fra gitarpopens formative tiår ganske godt. Det er ikke til å komme fra at The Beatles (og Macca!) og til dels 70-tallsk powerpop hviler tungt over spor som den svingende og dansbare «Backwards in Heels/Damenes tale» og ikke minst smått fantastiske «Backseat Brexit/Jonsoknatt», med et catchy refreng og akkurat passe tykkelse på gitarlyden.

Men, ikke uten at låten innledes med et litt sløyt instrumentalparti, så klart, som sakte bygges inn i en akustisk gitarmelodi. I det som vel må kalles albumets sentralspor – 13 minutter og 34 sekunder lange «Make a Move/Stein på stranden» – er det motsatt. Her får vi først liflig kammer–pop som ender i et langt, jazzete instrumentalparti og nesten overveldende støy–pop. Her tenker jeg faktisk på Motorpsycho (uten så mye sammenlikning for øvrig) som en slags referanse.

Albumet avsluttes med en ren a cappella-låt i «Apple of My Eye/Storm ved daggry» og den dvelende pianoballaden «Colours and Shapes/Gammel dagbok». Rett og slett helt nydelig musikk!

Men, før alt dette har The Switch innledet ballet med «Byorkesteret spiller Joey’s Dream» der det stemmes instrumenter og hostes og harkes som før en klassisk konsert som innledning til deilig, flytende kammer–pop. Med hardingfele som ett av instrumentene! «Nattbadet (Fjeux)» som avslutter a-siden på vinylutgaven, bugner over av blåsere, fløyter og nennsom perkusjon.

Hvorfor nevne disse til sist? Jo, for lyttende på disse låtene spør jeg meg om The Switch her er på vei ut av konseptet «band» og på vei mot noe annet, et slags ensemble eller «kollektiv»? Jeg bare spør, kanskje «Macca Jawaka 3» vil gi oss noen svar? Enn så lenge er det nok å låne ørene til bandets stadig mer imponerende output de siste årene.