I dag er det 48 år siden David Bowie ga ut et av tidenes beste album, “The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars” (1972).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Trident Studios i London med Ken Scott og David Bowie som produsenter. Ken Scott er mest kjent for å ha vært en av fem lydteknikere som jobbet tett med The Beatles, men han hadde også vært lydtekniker på noen av av Bowies tidligere plater. Scott hadde dessuten jobbet med artister som Jeff Beck, George Harrison, John Lennon og Elton John.
Plata ble en umiddelbar klassiker. Den ble en suksess og klatra til 5. plass i England og til 21. plass i USA. I Norge kom den på 17. plass.
Bandet besto av Mick Ronson på gitar (og piano, synth, mellotron, arrangement), Trevor Bolder på bass (og trompet) og Mick Woodmansey på trommer. De kjente hverandre godt fra tidligere Bowie-plater. Bowie synger, spiller akustisk gitar, arrangerer, produserer og spiller saksofon.
“Ziggy” er en sofistikert glamrock-plate uten et eneste svakt øyeblikk. Når Bowie først skulle hive seg på glam-bølgen, gjorde han det selvfølgelig på sin egen måte. Han var inspirert av mye: teater, dans, pantomime, kabuki, cabaret og science fiction. Plata er like mye en rockeopera som en glamrock-bauta.
“What I did with my Ziggy Stardust was package a totally credible, plastic rock & roll singer – much better than the Monkees could ever fabricate,” sa Bowie senere.
Bowie har uttalt at han synes det var vanskelig å skrive låter til seg selv. Det var for eksempel mye enklere å skrive “All the Young Dudes” til Mott the Hoople enn til seg selv. Og det var lettere så skrive låter til Ziggy Stardust enn til David Bowie.
Alle kreative artister låner og stjeler fra andre og lar seg inspirere. Bowie hentet inspirasjon fra artister som Iggy Pop, Lou Reed, King Crimson, Jimi Hendrix og Marc Bolan til denne plata. “Moonage Daydream” kunne like gjerne vært en Bolan-låt.
Det hele begynner stille og rolig med en enkel trommerytme som fades opp, nesten som hjerteslag. Og det er jo ganske fiffig i og med at avslutningslåta heter “Rock ‘n’ Roll Suicide”.
Stemmen til Bowie beveger seg også fra ganske rolig til skriking i løpet av “Five Years”. Kanskje inspirert av John Lennons “Mother” (1970) – og samme utvikling i intensitet som på “Heroes” noen år senere.
“Starman” ble gitt ut på single før plata var i butikkene. Den gjorde det bra i England med en 10. plass, men kom seg bare til 65. plass i USA. “Rock ‘n’ Roll Suicide” kom også på single, men det var ikke før i 1974.
Hvis jeg blir nødt til å velge noen favoritter fra plata, må det bli “Five Years”, “Starman” og “Suffragette City”. “Hang On to Yourself” er også glimrende! Og tittellåta – strålende! Som sagt ikke et eneste svakt øyeblikk.
“Suffragette City” var den andre låta som ble tilbudt Mott the Hoople, men de valgte som kjent “All the Young Dudes”. I følge Bowie er låta inspirert av både Little Richard og Velvet Underground.
“I wanted to define the archetype Messiah rock star, that’s all I wanted to do,” sier Bowie i dette intervjuet om Ziggy fra 1977: https://www.youtube.com/watch?v=nXWLu_DsvCE
Og det lykkes han jo godt med. Plata er en solid klassiker som er like fresh i dag som for 48 år siden.
Les også: A deep dive into the making of 1972 masterpiece ‘The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars’ – https://www.rollingstone.com/music/music-news/ziggy-stardust-how-bowie-created-the-alter-ego-that-changed-rock-55254/
