Plateanmeldelse: The No Ones – «My Best Evil Friend» (album, 2023)

Perfekt timet til vi kan åpne dørene, få på plass utemøblene og sitte på terrasser og balkonger i sola, så kommer det som garantert blir ett av årets gitarpop-høydepunkt: The No Ones’ andrealbum «My Best Evil Friend»! Det er nesten som et manna fra himmelen dette, for de av oss som liker gitarene passe jangly, melodiene nynnbare og harmoniene krystallklare. 

The No Ones skriver klassiske låter med beina plantet i 1960- og 1970-tallets gitarbaserte popmusikk og powerpop, med en liten dæsj småpsykedelisk folk, kan vi kanskje si. For denne anmelderen er det vel The Byrds som er nærmest som en slags «master-referanse» for denne plata, med en låt som «Time Sent Lewis» som kanskje det fremste eksemplet.

Med andre ord: her finnes det ikke opp noe nytt, vi er ikke i subsjangeren til en subsjanger. Som alltid er det slik at god powerpop av denne sorten kjennetegnes av at melodiene sitter og at gitarene jangler riktig her og sparker litt mer der. 

Og det får Scott, Frode, Peter og Arne til – til gagns! Fra den lett krønsjy åpningslåta «KLIV» og supercatchy «304 Molino Way», tar de oss med på en tour de force av godt porsjonerte rickenbackere, rullende trommer og veltempererte harmonier. 

Tekstene er vel av det nostalgiske slaget, med minner tilbake til en svunnen tid. Det synges også om åpenbare musikalske helter og om livet som bandmedlem. Det hele holdes sammen av i hovedsak Scotts og Frodes vokal, de allerede nevnte harmoniene og ikke minst får vi fine innslag av orgel og mellotron i tillegg.

Siden været er fint og vi i Popklikk egentlig er mest interessert i å slikke sola, så skal vi ikke la dette bli for langt, men la oss trekke fram noen nøkkelspor som kanskje kan pirre nysgjerrigheten din litt ekstra:

I tillegg til janglepop-perlen «304 Molino Way», fester vi oss ved de litt sløyere folk-pop’erne «Phil Ochs Is Dead» og «Song For George», powerpopen i «Throwdown In Whispertown» og «Band With No Head» og sist, men ikke minst, avsluttende «The After Party»! Synger Scott dobbeltbetydende her både om det å være på veien som turnemusiker og på veien i selve livet selv, tro?

Uansett: Sterk lytteanbefaling her!

PS: OK da, vi må vel egentlig nevne at The No Ones er det noen vil kalle en supergruppe, ikke bare en super gruppe, med medlemmer fra R.E.M., The Minus 5 og I Was A King. Et ekte transatlantisk samarbeid i gitarpopens tjeneste! Thank you and good night!