Rayland Baxters tredje album, «WideAwake», vibrerer av musikalitet, elskverdige og svært iørefallende melodier, suverene tekster og en musikalsk coolness man skal lete lenge etter.
Albumet ble unnfanget i en fabrikk/et kommende studio i Alabama der Baxter stort sett forholdt seg til seg selv, en TV og noen få sjeler som stakk innom nå og da. En unnfangelse som preges av et voldsomt musikalsk overskudd som fant sin form i et miljø der forstyrrelser og distraksjoner nærmest var som fremmedord å regne. Noe som igjen ga Baxter muligheten til å konsentrere seg om det han var kommet for: å lage musikk.
Omgitt av naturens merkverdige og lunefulle lyder og en TV som kringkastet en lett kaotisk verdensorden, meislet Baxter ut et musikalsk byggverk tuftet på gamle skisser og nye ideer. Et byggverk som vokste fram fra en haug enkle skisser til et femstjerners popalbum.
Til de av dere som nå vil hevde at Popklikk lett lar seg rive med, kan jeg nikke bekreftende. Vi skriver nemlig stort sett bare om musikk som får oss til å henge i taklamper og skrike høyt og entusiastisk. Men, og det er viktig, før vi gir oss i kast med lystbetonte adjektiver, lytter vi så mye på musikken vi anmelder at fornuften til en viss grad også slipper til.
Hvorvidt «Wide Awake» er et mesterverk vil framtiden avsløre, men at det er et musikalsk fyrverkeri kan ikke betviles. Et fyrverkeri med klare referanser til artister som The Beatles, The Kinks og Harry Nilsson. Noen ganger tenker jeg også at Baxter kan minne om en litt mer poppete utgave av Father John Misty. Og akkurat som Misty er Rayland kul, kulere, kulest.
At enkelte av tekstene, som for eksempel «Strange American Dream» og «79 Shiny Revolvers», til en viss grad kommenterer den politiske virkeligheten vi lever i, er neppe et dårlig tips, men for meg er Baxter først og fremst en utmerket historieforteller. Selv om jeg ikke aner hva tekstene handler om, blir jeg både fascinert og oppriktig nysgjerrig på ordene som triller mot meg. Noe «Hey Loracco» er et utsøkt eksempel på. En sang der både tekst og melodi sender musikken rett til himmels.
Om du digger musikk der popen møter rocken i et lyskryss i Nashville, kan jeg ikke skjønne annet enn at «Wide Awake» vil bli en musikalsk bestevenn langt inn i evigheten.
