Tittellåta kommer fra Joni Mitchells piano og penn, og handler om at musikkopplevelsen ikke lar seg fange – men alltid er frisk, tilgjengelig og helt gratis – uavhengig av status eller rolle.

Av den opprinnelige trioen eller kvartetten er det underlig nok de minst profilerte; David Crosby og Graham Nash – som fremdeles leverer interessante utgivelser. Her vil jeg driste meg til å hevde at CSN med eller uten Y musikalsk alltid er/var/har vært veldig overvurdert.

Mest underlig er det nok at David Crosby er den mest aktive av herrene. Han har funnet nye samarbeidspartnere som kler ham godt. Musikken Crosby har kommet med de siste årene – hører hjemme blant hans fineste ting. «The Other Side Of Midnight» fra denne plata, har likheter med det beste han gjorde med Graham Nash – særlig de to første skivene deres (som begge toppet moderskipet)

Det småfunky åpningssporet «River Rise» svinger fint og låter behagelig forførende. «Rodgriuez for A Night» er et bidrag fra Donald Fagen. Det er lett å høre, men jeg vet ikke om dette er David Crosby på sitt beste. «Secret Dancer» er mer åpen i uttrykket – med slike akkordskifter og harmonier som få gjør bedre enn Crosby.

Det er mye fint på albumet, men jeg synes lyden er i overkant stram og formatert. Det oppleves sammenpresset – på en måte som jeg ikke er så glad i – pent og «riktig» men også ganske trangt. Her er det lite som klirrer og vibrerer utover det strengt tilmålte.

«Boxes» er frisk og åpner seg spennende opp. På «I think I» gir akustisk gitar lyden mer bredde. «Shot At Me» titter tilbake mot moderskipet. Det sterkeste sporet er avslutningslåta «I Won’t Stay For Long» Det er ekte og følelses-nært, slik David Crosby alltid har fremstått; noen ganger kanskje i overkant. Men det har også vært styrken hans. Crosbys stemme har blitt spakere, men han mener like mye, og like sterkt som han alltid har gjort.