Plateanmeldelse: Darrin Bradbury – «Artvertisement» (album, 2021)

Å oppdage nye artister er alltid moro, særlig når det viser seg at de har en helt egen greie. Og det har definitivt Darrin Bradbury fra Nashville. En fyr som, selvom han fikk mye skryt av opptil flere plateselskaper, ble sett på som for lite kommersiell til å satse på.

Og om man ønsker seg popmusikk pakket inn i glanspapir, kan man forstå det. For Bradburys musikalske univers er definitivt ikke av det strømlinjede slaget, snarere tvert imot.

Men for kreative sjeler som Bradbury, vil det alltid åpne seg dører. Noe som så langt har resultert i tre album som garantert vil bli tatt godt imot av lyttere som setter pris en smart blanding av pop, rock, country og punk. Da jeg skulle oppsummere etter første gjennomlytting, dukket lyden av så vidt forskjellige artister som The Hold Steady, The Dead Kennedy, Joe King Carrasco, Billy Bragg, Eels og Frank Zappas «Bobby Brown» opp i horisonten.

Tekstuniverset på «Artvertisement» er mildt sagt svært underholdene og underfundig. Bradburys mange skråblikk og beskrivelser av uortodokse personer, miljøer og hendelser, utføres med både varme, humor og snert.

Albumets store styrke er Bradburys evne til å kombinerer svært iørefallende melodier med tekster man ikke glemmer med det første. At lydbildet er av den litt skranglete sorten, kler låtene svært godt. Et lydbilde som domineres av hardtslående tromming, skeive gitarriff og slentrende tangenter. Når farfisaorgelet tar fart og kaster seg inn i miksen, blir det ekstra gøy.

Platas 12 låter er unnagjort på 27 minutter og 46 sekunder. De fleste tikker i snitt  inn på sånn cirka to minutter, og alle har stort sett mer enn nok å by på.

Godt hjulpet av låter som «Exile on Myrtle Beach», «The Wedding Song», «Pizza & Drugs», «Shiny Town» og «Busted Word», fremstår Bradburys musikalske univers som et friskt pust i en verden fylt av dønn kjedelige spillelister, musikalske posører og autotune på repeat.