Plateanmeldelse: The Hold Steady – «Open Door Policy» (album, 2021)
Det herlige newyorkbandet The Hold Steady har alltid makter å blande hardt og mykt på en tøff og melodiøs måte. På bandets mest kjente album, «Boys And Girls In America» fra 2006, høres bandet rett som det er ut som en perfekt blanding av Bruce Springsteen og Hüsker Dü. På låter som «Struck Between Stations» «Chips Ahoy» og «Chill Out Tent» slår det gnister i studio.
De siste årene har frontfiguren i bander, Craig Finn, rullet ut tre glimrende soloalbum som viser hvilken vanvittig god låtskriverne han er. Hans evne til å kombinere gode melodier med sterke tekster er det ikke mange i dagens musikkunivers som gjør etter ham. At han midt oppi dette også var med på å slippe den svært gode The Hold Steady-plata, «Thrashing Thru The Passion», viser hvilken sterke kreative krefter han er i besittelse av.
På «Open Door Policy» kliner Craig Finn og bandet til med nok et fyrverkeri av et album. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er som alltid fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Vi snakker låtskriverkunst i verdensklasse.
Om noen tenker at rocken er død trenger de bare å høre på «Open Door Policy» for å viske bort akkurat den tanken. For er det noe The Hold Steady behersker så er det å lage knallgode rocklåter som sender tankene til nevnte Hüsker Dü og Springsteen men også band som The Replacements og The Afghan Whigs, noe låter som «Spices», «Lanyards», «The Prior Procedure», «Family Farm» og «Riptown» er suverene eksempler på. På «Open Door Policy» spares det nemlig verken på el-gitarer, tangenter, hardtslående trommer, tettsittende bassriff og spinnville blåsere.
Flere av låtene settes i gang av Craig Finns snakkesynging før de bygges seg opp og virkelig slår ut vingene. Og alltid ligger den gode melodien på lur. Noe som tilfører låtene både variasjon, friskhet og uforutsigbarhet. To av platas beste spor, «Unpleasant Breakfast» og «The Feelers» er kanskje de beste eksemplene på nettopp dette. To låter som også er forsynt med bemerkelsesverdig gode tekster.
Platas 11 spor holder et så høyt nivå at jeg uten betenkningstid utroper «Open Door Policy» til et av bandets beste album så langt i karrieren. Det er skikkelig gøy å registrere at seks karer har så mye på hjertet etter så mange år i manesjen. Respekt!
Foto: promo
