Plateanmeldelse: Bruce Cockburn: «O Sun O Moon» (album, 2023)
Jeg mener bestemt at samlealbumet «Waiting For A Miracle» fra 1987, og da spesielt låter som «Call It Democracy» og «Wondering Where The Lions Are», var mitt første møte med Bruce Cockburns musikk. Et svært vellykket møte som resulterte i at jeg brukte mye tid på album som «Big Circumstance» (1988), «Nothing But A Burning Light» (1991), «Darth To The Heart» (1994) og «The Charity Of Night» (1996) da disse så dagens lys. Album fylt med mange ualminnelig gode låter som for eksempel «If A Tree Falls», «Shipwrecked At A Stable Door», «A Dream Like Mine», «Great Big Love», «Somebody Touch Me», «Someone I Used To Love» og «Pacing The Cage», for å nevne noen.
Personlig synes jeg Cockburn har mange likhetstrekk med Jackson Brownes musikalske univers, både melodi- og tekstmessig. Det er vel neppe en vågal påstand at begges sosiale og politiske engasjement har mange likhetstrekk.
Musikken på Cocburns nye album, «O Sun O Moon», beveger seg i et landskap der folk, rock og jazz flettes sammen på en særdeles tilfredsstillende måte. Den luftige og detaljrike produksjonen og de nydelige arrangementene, tilfører musikken en deilig kombinasjon av ro og framdrift. De fleste låtene beveger seg sakte fremover omgitt av et klangfylt og behagelig lydbilde som domineres av akustiske gitarer som på nennsomt vis suppleres med tangenter, strykere, fioliner, trekkspill, mandoliner og ståbass.
Cockburns innsats på vokal og gitar er platas store beholdning, og kan knapt gjøres bedre. Cockburns varme og særegne stemme er selve fundamentet resten av det musikalske byggverket bygges rundt. På særdeles vakre «When The Spirit Walks the The Room, høres han som en perfekt blanding av Warren Zevon og Tom Waits, og på «Us All» tar stemmen og ordene til Cockburn fullstendig pusten fra meg.
«Us All», «When The Spirit Walks Into the Room», «Into The Now», «To Keep The World We Know» og «O Sun by Day O Moon by Night», er låter som umiddelbart krysser den magiske linjen, men alle platas 12 låter bidrar til at helhetsopplevelsen blir av det ekstraordinære slaget.
Som alltid levere Cockburn tekster som leker seg med og utfordrer eksistensielle, sosiale og politiske problemstillinger i en verden der brytningene er større enn på lenge. Søken etter mening og åndelighet sniker seg også inn i flere av tekstene uten at det oppleves som verken moraliserende eller påtrengende.
På lett magiske «O Sun by Day O Moon by Night», der søstrene Ann og Regina McCrary, døtrene til gospel-legenden great Rev. Samuel McCrary, korer på vakkert vis, snakkesynger Cockburn om en drøm han hadde om en reise til himmelen. Selv uttaler Cockburn følgende om teksten: «In the dream, which was really powerful I see myself silhouetted on a ridge with this jar of blood pouring it on the soil. It wasn’t scary or disturbing at all.»
På småjazzete, men akk så vidunderlige «Push Comes To Shove», der akustiske gitarer, vispende trommer og en enslig fiolin drar i trådene, oppsummerer Cockburn på fint vis hva mye om plata handler om med følgende ord:
What will go wrong will go wrong / What will go right will go right /Push come to shove / It’s all about love
Med «O Sun O Moon» har Cockburn laget at album som, etter noen gjennomlyttinger, oppleves som et karrierehøydepunkt. Et album der melodiene, arrangementene, produksjonen og tekstene, er i en helt egen klasse. Noe man på ingen måte kan ta for gitt når en artist på 77 år og over 30 utgivelser bak seg, bestemmer seg for å lage et nytt album.
