NEIL YOUNG : ROXY – TONIGHT’S THE NIGHT LIVE (album)
Det er september 1973. Neil Young med band har valset ut av studio, for et par opptredener under åpningsuka til The Roxy Theatre i Los Angeles. Genesis, på sitt suverent beste, skulle spille der noen måneder seinere. Og Frank Zappa spilte inn hovedtyngden av liveplata «Roxy and Elsewhere» den samme høsten. Alle er legendariske konserter i rockhistorien.
Nå får vi altså høre Neil Young på konsertscenen, i en samtidighet med den tequilafargede innspillingen av «Tonight’s the Night». Det er den siste utgivelsen i hans doom eller ditch trilogi, som startet med livealbumet «Time Fades Away». Her spilte han låter ingen hadde hørt, med en rå ærlighet og et kompromissløst sinne. Helt annerledes og fullstendig uventa fra en som var blitt superstjerne på denne tida.
Hmmm…
Anmeldelsen av den neste skiva «On the Beach» var brutal. «The only place this record belongs is either in the dustbin, or by a manic depressive» skrev Music Scene. Jeg var fascinert, men styrte i første omgang forsiktig unna. I 1975 kom «Tonight’s the Night» Jeg husker en forskrekket Sigbjørn Nedland spilte «Mellow My Mind» på Pop Spesial. Den er fremdeles hjerteskjærende. Stemmen brekker omtrent like mye på opptaket fra The Roxy.
«Tonight’s the Night» er min favoritt i den dystre trilogien. Låtene er mer presise og mindre utflytende enn på de to andre. Men her strides de lærde.
Det er akkurat samme band som på studioversjonen. Låtene sitter naturlig nok godt, og det virker som om stemningen er noen hakk mindre intens utenfor studio. Et par steder er det rett og slett løssluppent, som når de plutselig svinger innom en polka. Eller når Young kommer med en noe halvhjertet oppfordring til allsang på «Roll Another Number», en sang som nok ingen i publikum hadde hørt før. Ja, hvorfor ikke?
«Borrowed Tune» er heldigvis ikke med. Rolling Stones setter nok pris på akkurat det. «Alberquerque», en av Youngs fineste låter fra denne perioden, spilles i en lavere toneart med passe vindskeive koringer. Lyden er klar og direkte med Nils Lofgren i toppform. Young har full kontroll, med fin kommunikasjon med bandet, som føler seg litt fram her og der, slik seg hør og bør. Alt er elektrisk med unntak av «New Mama». Versjonene av låtene ligger tett opp mot studio-innspillingene som ble sluppet rett før sommerferien i 1975. Låtene fortsatte å rulle ut av han enda noen år.
I mars 1976 så jeg han i Ekeberghallen under innflytelse av opiater. Ikke han, men jeg. En begivenhet som dette innebar stort alvor. Unge mennesker sto i sirkler under de svære trærne i utkanten av Ekeberghallen, i et ritual, et slags instant felleskap som vi søkte. Men hvorfor måtte tobakken alltid være så tung? For lett var aldri en valgmulighet den gangen.
Da vi fant plassene våre snudde jeg meg og så utover i salen. Det skarpe lyset. Den forventningsfulle stemningen. Alle stolene som skrapte mot gulvet når de ble skjøvet på. Så begynte det. Hunter S. Thompson beskriver dette mye bedre enn meg. Han har treningen. Jeg befinner meg for alltid på kylling-stadiet.
Neil Young hadde to vannglass foran seg på en stol. Ett som han drakk av og ett som han dyppet munnspillet i. Lik et «koppespill» på gata i Marrakech var det kosmisk nødvendig for meg å holde oversikten over hva som skjedde med glassene. Mot slutten av konserten var jeg mest opptatt av å vende tilbake til kroppen min, selv om jeg friskt erindrer vindkanonen på «Like a Hurricane»
Jeg tror ikke han spilte noen av disse sangene da, og i liten grad senere også. Han så seg sjelden tilbake. Dette var som et rom han hadde lukket døra til. Men på The Roxy, med mørke solbriller og underlige props på scenen, var dette den svarteste festen å være invitert til. Han slet med depresjon og skyldfølelse for to nære venners nedadgående spiral og endelige fall. «He tried to do his best, but he could not» synger han på «Tired Eyes». Men det løsner på siste låt, «Walk On», selv med sanger som brenner lik hull i hjertet.
