Plateanmeldelse (Retro): Richmond Fontaine – «We Used To Think The Freeway Sounded Like A River» (2009)
Nå parkerte Richmond Fontaine rykket for mange år siden flere hakk opp på listen min over favorittartister. Hovedæren for bukkespranget skyldes bandets magnifikke album «Post To Wire», som brøt målsnøret foran mesteparten av sine konkurrenter i 2003. Men også «Thirteen Cities» fra 2007, var med på å understreke at Richmond Fontaine har noe helt spesielt å by lytterne på.
Likevel var det «We Used To Think The Freeway Sounded Like A River» fra 2009 som for alvor sendte meg rett til himmels og litt til. Albumet der Willy Vlautin & gjengen fremstår som en herlig miks av kremartister som Mark Eitzel (American Music Club), Paul Westerberg (The Replacements), Dan Stuart (Green On Red), Elliott Murphy, Joe Henry og Bruce Springsteen.
I «You Can Move Back Here» føles det som om Westerberg har bygd rede i den ene høyttaleren, og på avslutningslåta «A Letter To The Patron Saint Of Nurses» går tankene til Murphys fantastiske «On Elvis Presley’s Birthday».
Tittellåta, «You Can Move Back Here», samt «The Boyfriends», «The Pull», «Watch Out» og «Maybe We Were Both Born Blue» treffer alle umiddelbart blink mens røffere og mer kompromissløse låter som «43», «Lonnie» og «Two Alone» trenger litt mer tid før de henger på knaggen.
At Vlautin allerede hadde to romaner bak seg (og flere har det blitt) er ikke vanskelig å forstå. Hans realistiske og usentimentale tekster om avdanka boksere, løsslupne kvinner, tørste herrer og såre barndomsminner, er i en klasse for seg innen rocksjangeren, og sender tankene til amerikanske forfattere som Raymond Carver og Richard Ford.
De mange detaljene i lydbildet, som for eksempel fiolinen eller steelgitaren som sniker seg inn på henholdsvis «The Pull» og «Maybe We Were Both Born Blue», er med på å løfte flere av låtene mange meter over bakken. Måten trompeten i «The Boyfriends» understreker alvoret i teksten på, er den lille store detaljen som gjør at låta treffer lytteren midt i fleisen.
At bandets svanesang, «You Can’t Go Back When There Is Nothing To Go Back To» (2016), er minst like god er en helt annen historie.
