Plateanmeldelse: Destroyer – «Labyrinthitis» (album, 2022)
Dette er indiebandet for deg som liker band eller artister med corky vokal. Og vokalen er ikke det eneste som er særegent ved dette kanadiske bandet med det litt infantile navnet Destroyer (navnet har visstnok ingenting med det legendariske Kiss-albumet å gjøre).
Bandet kommer fra Vancouver, og frontes av singer-songwriter Dan Bejar. Bejar & co har holdt koken siden 1995 og gitt ut en haug med album i årenes løp. Noen mer vellykket enn andre. «Labyrinthis» er intet mindre enn Destroyers trettende album i rekken(!). Bejar har uttalt at det er nettopp et av målene ved bandprosjektet, å eksperimentere seg fram og variere uttrykket.
På «Labyrinthitis» når bandet virkelig sin katarsis på flere låter. De får maksimalt ut av konseptet, og på sitt beste er dette er et livsbejaende og berusende album. Samtidig som det er rene berg og dalbanen. Plata er dynamisk og velprodusert, men det er uvisst om Bejar egentlig kom i mål med denne skiva. Den passende tittelen refererer da også til en øreinfeksjon som framkaller svimmelhet og forvirring.
«Labyrinthitis» kan best beskrives som slags art rock med elementer av jazz, funk og elektronika. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut, men Destroyer mestrer heldigvis kunsten å holde fokus på selve låten. Til tider høres de litt ut som et moderne Lloyd Cole and the Commotions.
Destroyer åpner ballet med bruk av seks strengers barytongitar på «It’s In Your Heart Now». Jeg er skikkelig svak for barytongitar, et instrument som ble flittig brukt av band som The Cure og New Order på 80- og 90-tallet. Det hviler i det hele tatt en new wave-vibe over plata.
Etter den vinnende åpningslåten, får vi «Suffer», som åpner seg som en forundringspakke når de massive gitarene endelig kicker inn. «June» lener seg hardt på bassgangen, mens «All My Pretty Dresses» er platas mest optimiske og reneste poplåt. Et opplagt singlevalg. Låten kunne fint ha vært skrevet av Sondre Lerche.
På «Tintoretto, It’s For You» er Destroyer på sitt mest eksperimentelle. Bejar snakkesynger i vei om middelalderens italienske portrettmaler. Det er merkverdig og rart, men litt tøft også. Trommene er mikset langt framme i lydbildet. Synth og blåserekke får skinne etter tur.
Tittellåten «Labyrinthitis» er en stemningsfull lyd-collage, fullkommen med babylyder og synth-tepper. Inderlig og vakker på sin måte.
Slik fortsetter albumet, i veksling mellom det latterlig fengende og det litt plagsomme. Lytteren blir utfordret, men belønninga er stor for den tålmodige når plata setter seg i hjernebarken.
Foto: Bella Union (promo)
