Plateanmeldelse: Ingeborg Oktober – «2018» (album, 2022)
At Popklikk ikke har fått anmeldt sisteplata til Ingeborg Schistad Tiltvik – aka Ingeborg Oktober – før nå er nærmest en ren tjenesteforsømmelse. Skiva kom ut allerede i januar i år. Eneste unnskyldning er at deLillos’ «Evige dager» kom ut samme dato og at starten på 2022 ellers var overfylt av knakende gode plater. Ingeborg Oktobers «2018» hører selvfølgelig hjemme i sistnevnte kategori.
Schistad Tiltvik debuterte som Ingeborg Oktober i 2012 med sine viser på dialekt, og har to album og en EP på samvittigheten. Hun vant Spellemannsprisen 2018 i kategorien viser med albumet «Skjømmingsboka».
I 2021 var Ingeborg festspillprofil under Festspillene i Nord-Norge og framførte et audiovisuelt bestillingsverk kalt «Et fucka år». En forestilling som undertegnede klarte å gå glipp av i virvaret, noe jeg angrer inderlig på nå så klart, etter å ha blitt hekta på dette glimrende albumet, basert på det samme fucka året (2018).
Albumet dreier seg i likhet med forestillinga i sin helhet om sorgen, sinnet, og hele følelsesregisteret Schistad Tiltvik opplever etter tapet av en nær venn. Plata er selvfølgelig ekstremt nedstemt, melankolsk og djupt personlig, men langt fra uten snert, humor og driv.
På «EHD», for eksempel, og ikke minst i den heftige tittellåten «2018», høres Schistad Tiltvik ut som Annika Norlin i Säkert på sitt mest fengslende og fengende. De to låtene skiller seg ut i positiv forstand med sine pop-komp og ringlegitarer, men mange av de roligere låtene har også melodilinjer som fester seg og fiffige detaljer i produksjonen som holder interessen oppe.
Bak den luftige og spennende produksjonen står forresten Anne Lise Frøkedal, som i samarbeid med Schistad Tiltvik har gitt låtene en tydelig signatur og det løftet de fortjener. De øvrige og kompetente musikerne er Ida Karoline Nordgård, Jan Ivar Kinn Ekroll, Markus Wisth Edvardsen og Vegard Lien Bjerkan.
Fra «EHD»:
Man høsta ikkje alltid da man sår / og du trudd vel at e ikkje brydd me om de / E som hata de for det du aldri elska me.. nok
Låta «Lykkeamulett» kunne vært spennende og hørt med et indie-komp og en mer omfattende produksjon, men låta er så sterk i seg selv at det ikke behøves. «100 år» er nærmest sakral og fungerer som den perfekte begravelsessang med sine blåsere og orgel.
Om du aldri har vært i Tiltvik, Hamarøy i Nordland, skal du vite at det er en av de vakreste plasser på denne planeten, ei frodig, forlatt vik under forrevne fjell og med utsikt ut mot Vestfjorden. Ikke rart at Ingeborg har blitt en så inspirert låtskriver. Det hadde sikkert også en terapeutisk effekt å lage dette sterke albumet. Modig gjort.
Foto: Lars Martin Hunstad
