Da The Long Ryders ga ut sitt forrige album, «Two-Fisted Tales», stod det 1987 på tavla. Berlin-muren var fremdeles en realitet og Liverpool var en stormakt i europeisk fotball. Alex Ferguson hadde akkurat satt seg i managerstolen til Manchester United, og Gro Harlem Brundtland var Norges statsminister.
Da The Long Ryders la instrumentene på hylla, hadde de gitt ut tre meget solide album som ble spilt mer enn ofte av kameratene mine og meg. Akkurat som platene til amerikanske band som Green On Red, The Replacements, Jason & The Scorchers, The Dream Syndicate, The Del Fuegos og Los Lobos.
Ryders-låter som «Run Dusty Run», «Still Get By», «Light Of Downtown», «Looking For Lewis and Clark», «Gunslinger Man» og «Lights Gets In The Way», fikk tidvis enormt mye spilletid. Da bandet spilte i kjelleren på Chateau Neuf, var gutta og jeg selvfølgelig på plass utkledd som liksom-cowboyer, ikledd sorte dressjakker, sorte olabukser og det obligatoriske lisseslipset. Slik jeg husker det leverte bandet en tøff og tidvis skranglete konsert.
Det som kjennetegnet bandet var en salig blanding av alt. country og rock ispedd en lett punkete innstilling. At de hentet inspirasjon fra klassiske artister som The Byrds, Gram Parsons og The Band var selvfølgelig et stort pluss. Men best av alt: bandet hadde også en egen evne til å lage iørefallende og fengende melodier.
At musikken The Long Ryders pøste ut i perioden 1983-1987 har påvirket mange artister er det liten tvil om. Når man hører band som Son Volt, Wilco, The Jayhawks og The Old 97’s, er det lett å tenke at de fylte et tomrom da The Long Ryders hoppet av hesten.
Og nå, sånn cirka 32 år etter sitt forrige album, er de endelig tilbake med sitt fjerde album, «Psychedelic Country Soul». Et album der bandet nok en gang overbeviser stort. At de for det meste holder seg til suksessoppskriften fra de tre foregående skivene er betryggende. Den største forskjellen ligger i at lydbildet og musikken er en anelse rundere i kantene. Men Sid Griffins 12-strenger har på ingen måte tatt ferie.
Lydbildet er fullpakket med usedvanlig store mengder deilig gitarlyd og praktfulle harmonier. Det gjøres selvfølgelig også plass til feler, banjoer, mandoliner, steelgitar, munnspill og hardtslående og presis tromming. At Sid Griffin og Stephen McCartey fortsatt bytter på å synge, tilfører låtene både variasjon og det lille ekstra. Ed Stasiums presise produksjon og hjelp fra både The Bangles og Dave Perlman er med på å gi musikken ny inspirasjon samtidig som bandets DNA er inntakt.
Låtmaterialet på «Psychedelic Country Soul» er jevnt over meget bra. Det er ingen låter som faller av hesten, men heller ingen som vrinsker spesielt mye høyere enn de andre. Det er først og fremst helheten som gjør dette til en praktfull lytteopplevelse. Om jeg i skrivende stund måtte velge, hadde jeg gått for «Greenville», «All Aboard», «The Sound», «Bells Of August» og bandets nydelige tolkningen av Tom Pettys «Walls», men i morgen hadde du trolig fått et annet svar.
Jupp. Og hipp hurra! Da er det bare å begynne og lytte!
