Plateanmeldelse: Iceage – «Seek Shelter» (album, 2021)
Denne danske gjengen har overbevist før, men ikke med så stor kraft som på dette femte albumet. Tittelen er nok mangetydig, men visstnok var det trekkfullt i studioet i Lisboa der «Seek Shelter» ble til.
Og la det være sagt med en gang: Førstelåta her, «Shelter Song», glir rett inn på en god tredjeplass av låter med «Shelter» i tittelen, etter en viss Stones-låt og en syttitallsk Dylan-klassiker.
Da har vi lagt lista høyt, men det kler dette monsteret av et rockealbum.
Hardcore-pønkerne fra København har tatt mange steg siden den beintøffe debuten «New Brigade» i 2011, og «Beyondless» vitnet om store ambisjoner i 2018. «Seek Shelter» fullbyrder reisen til status som komplett rockeband i den absolutte elitedivisjonen.
Den seige åpningslåta har nettopp en slags sløy Stones-stemning anno 1972, men mer bråkete – det kan minne litt om Primal Screams tilnærming til urrocken i 1991, men med huggende og lekre gitarer overalt, som en plattform for vokalist Elias Bender Rønnenfeldts klassiske attitude-vokal, der han messer «They bеat you from the left, they hit you from thе right, Come lay here right beside me, They kick you when you’re up, they knock you when you’re down». Inn med Lisboa Gospel-kor på slutten, sånn for å komplettere låtas ekstasefølelser.
På neste spor, «High and Hurt», rappes bass-introen fra et fylke i Curtis Mayfield/Superfly-land, mens refrenget først låner, og deretter stjeler, hele refrenget på urcountry-klassikeren «Will the Circle be Unbroken». Neste låt er rett over i noe som slekter mer på Radiohead anno «OK Computer» enn The Carter Family, komplett med et totalt suggererende refreng: «Love Kills Slowly» er et av de mange høydepunktene på denne plata.
«Vendetta» er singelen som kom før albumet – en tøff låt, men det nesten pompøse og ganske tradde kompet tipper over i det litt masete, synes jeg.
Desto deiligere med nydelige «Drink Rain»! Virkelig gode band skjønner viktigheten av kontraster og mestrer dem med stil: Dette er en låt drevet av Django Reinhardt-aktige jazzgitarer som rapper melodien fra 1930-tallsstandarden «All of Me». Teksten, fraseringen, vokalen og melodien høres ut som en lett forfyllet Ray Davies innestengt med Oscar Peterson Trio. Mesterlig!
«Gold City» drives av et riff Pete Townshend kunne prikket inn på «Who’s Next», uten at det på noen måte høres ut som The Who. Refrenget er klisterlim. På «Dear Saint Cecilia» har danskene lånt fjær fra glamrock-perioden, det vil si, bass-introen er omtrent tone for tone hentet fra Otis Reddings «Can’t Turn You Loose» kvernet gjennom en Marc Bolan-maskin på vei mot Sufragrette City. Trenger jeg å tilføye at det låter tøft?
De siste to låtene er i litt mer meditativt modus, tyngre og kanskje litt særere, men alle låtene på dette albumet vokser, og de atonale sekvensene på avslutteren «Holding Hand» er greie påminnere om at Iceage ikke havner på P4 med det første.
Det ble mye stilreferering her, men det er ikke ment som noen forkleinelse, snarere tvert imot: Elia Bender Rønnenfelt står nå fram som en hardbarket, moden rockevokalist med autoritet og særpreg, og bakgrunnen, modningen, de beintøffe gitarene og bandets samspill sørger for mer enn nok personlighet til å strekke seg mot nye lydlandskaper uten at det svekker særpreget.
I kategorien tøff rock anno 2021 er dette et definitivt høydepunkt så langt fra disse kongene av Danmark. Jeg lover å blande plekter i corn flakes-en om ikke dette er en av årets 4-5 beste plater – minst!
Foto: Mexican Summer Records
