Den 25. januar var det 48 år siden Little Feat ga ut “Dixie Chicken” (1973).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Clover Recorders og Sunset Sound i Los Angeles, og Warner Bros. Recording Studios i North Hollywood med Lowell George som produsent. Ingen tvil om hvem som var sjef i bandet.
De to første platene til Little Feat solgte såpass dårlig at de holdt på å miste kontrakten med plateselskapet.
Siden det ikke hadde gått så bra med de to første platene lekte Lowell George med ideen om å starte en vokalbasert trio med Phil Everly og John Sebastian. Det er usikkert hvor seriøs ideen var, men de skal ha spilt sammen minst én gang. Men det var tydeligvis ikke nok til å overbevise George:
«We had one get-together which was really nice. Real great three-part harmony, with John on the bottom, Phil on the top and me in the middle. But it could never have come to fruition, not in a million years. … I don’t think that Phil Everly and I could share a stage. I mean, I’m 20 pounds overweight and he’s 20 pounds, er, over the hill.»
Lowell George fikk også tilbud om å bli med i bandet til Jackson Browne på denne tiden. Men det var tross alt Little Feat som var bandet hans, og da var det bedre å spille inn en skikkelig bra plata for å overbevise både plateselskapet og det platekjøpende publikum. Plata solgte etter hvert til gull i USA, men havna ikke på listene.
Bassisten Roy Estrada slutta etter “Sailin’ Shoes” (1972) for å bli med i Captain Beefheart’s Magic Band. Han ble erstattet av Kenny Gradney. Sam Clayton, som var en god venn av Gradney, ble også med som perkusjonist. Paul Barrere, som kjente Lowell George fra high school, ble med som ekstra gitarist.
Den nye besetningen endret lydbildet radikalt og lente seg nå mer mot New Orleans og R&B. Tittelsporet på den nye plata ble selve signaturlåta til bandet.
Låta er skrevet av George og Martin Kibbee (aka Fred Martin) allerede mens de holdt på med “Sailin’ Shoes”. De skrev flere låter sammen. Kibbee forteller:
«Lowell and I had been up all night trying to write a song. We had the Ace Screen Door factory down on Laurel Canyon. As I was leaving, there was a chicken place with a sign that said, ‘Dixie chicken. He’d been playing the damn thing all night, you know, which was going through my brain. By the time I got home, I had written this song. When I came back the next morning to the rehearsal hall at the Warner Bros. soundstage, I went, ‘I’ve got it! I’ve got it!’ And they all looked at me like, ‘Puh-leeze, you’re kidding!'»
Hvis du lurer på hvor Dixie Chicks fikk navnet sitt fra, trenger du altså ikke å lure noe mer.
Bandet lente seg som sagt mot New Orleans. Coveren av Allan Toussaints “On Your Way Down” er tvers igjennom vakker. Den sklir elegant over i nok en vakker låt, “Kiss It Off”.
Danny Hutton fra Three Dog Night er med på vokal på rolige og fine “Roll Um Easy” Hutton forteller:
«I just came back from touring, and my voice was really kind of burned out. Lowell was in the studio all by himself, and he said «C’mon man, let’s try a harmony.» And that was it, one take. I sound like a rough old man on that track.»
“Dixie Chicken” er en solid plate uten dårlige låter. Alt er kanskje ikke like formidabelt, men alt er bra; lydbildet, arrangementene og produksjonen er smør i øret. Bill Payne forteller:
“One of the things that Lowell and I talked about in the beginning was keeping a rather open attitude to who might be in the band. So if we wanted to add horns, if we wanted to add another guitar, if we wanted to do this or that… It was a vehicle to play a lot of different types of music, which I really thought was a great idea.”
Så hva mente kritikerne? Rolling Stone mente det var best å sammenligne dem med Rolling Stones:
“I keep wanting to compare the group to the Stones, because the music of each is so thoroughly black and white at the same time, and because you have to become aware of and accept the peculiar universe of each group before you can settle down and enjoy what’s going on. There’s even a rumor, possibly dreamed up by some lonely Little Feat fanatic, that as soon as Mick Jagger got to Los Angeles last year to put together Exile on Main Street, he requested a set of Little Feat LPs for which he expressed a particular fondness. There are, in fact, several tracks on Exile, such as ‘Shine A Light’, ‘Loving Cup’, ‘Let It Loose’ and ‘Soul Survivor’ that have that dense, careening, nearly out-of-control feeling that distinguishes much of Little Feat’s music.”
Stereo Review skrev at det bare var én god låt på plata, og det var en cover:
“The only good song on this album — and it is, I must say, a whopping good song — is Little Feat’s version of ‘On Your Way Down’, written by that remarkable man from New Orleans, Allen Toussaint. It is a fine contemporary story blues and features some shivering good organ played in a Booker T. Jones style. It may not be worth buying the whole album for, but because of it I’m not giving my review copy away.”
Og Billboard mente den lett kunne bli en av årets beste plater:
“One of the finest LP’s of the young year, moving from hard rock to ballads and featuring top-notch vocals and instruments on all of the cuts. This band manages to sound just right no matter what the material.”
