Plateanmeldelse: Weyes Blood – «Titanic Rising» (album)

Kjapt innpå: Jeg hadde ikke hørt om Weyes Blood før for et par uker siden da bandets nye album, «Titanic Rising», dukket opp i innboksen. Skjønt band; Weyes Blood, oppkalt etter en Flannery O’Connor roman fra 1952, er og blir Natalie Mering som tilbragte ungdomsårene sine i Pennsylvania på 90-tallet.

Begeistringen var stor etter å ha sunket ned i de fire første låtene som rett og slett er pur klasse, men så stoppet det litt opp. Den melodiøse lettheten som preget åpningsfirkløveren, ble etterfulgt av låter som krevde litt mer. Låter som måtte vannes opptil flere ganger før de slo ut i full blomst.

Nå, etter å ha hørt plata sånn cirka 10 ganger, er jeg strålende fornøyd. Mering, som både har skrevet og arrangert hele sulamitten, har laget et ypperlig og storslagent popalbum av den symfoniske sorten. Det pøses på med strykere, piano, orgel, synther, el-gitarer og klavikord som pakker Merings vakre stemme inn på utmerket vis. Strykerarrangementene er rett og slett vidunderlige!

Lydbildet er tettpakket, nyansert og intrikat og som lytter føler man nå og da at man befinner seg under havets overflate i et synkende skip. Noe som også skyldes de tidvis eksistensielle og undrende tekstene. Men det finnes alltid håp, noe platas tittel «Titanic Rising» er med på å underbygge.

Plata har mange likhetstrekk med John Grants særdeles vellykkede album, «Queen Of Denmark», fra 2010, men artister som ABBA, Roxy Music, Rufus Wainwright, The Carpenters og Brian Eno er også hørbare referanser.

At Mering, som vokste opp i et kristen hjem, søker etter nytt tankegods og en ny kosmologi, er en av flere måter å tolke tekstene hennes på. Men det viktigste er at hun synes å finne både håp og inspirasjon til å lage musikk utenom det vanlige. Musikk som omfavner verden med begge hendene.