Plateanmeldelse: Dry Cleaning: «New Long Leg» (album, 2021)

Sør-London har mye å by på, åpenbart, i det som kan tendere til en ny bølge av skapende band som vil noe nytt. Dry Cleaning er en kvartett bestående av Nick Buxton (trommer), Lewis Maynard (bass), Tom Dowse (gitar) og vokalist/tekstforfatter Florence Shaw, og debutalbumet deres, «New Long Leg», er virkelig et fascinerende bekjentskap.

Shaws smått absurde, intelligente og slående hverdagsobservasjoner blir stort sett deklamert  som den poesien de utgjør, mot et bakteppe av postpunk/indie-akkompagnement av det varierte slaget. Kjemien er god, annerledes og unik. Visst er det referanser, til artister og band som The Raincoats, Gang of Four, The Blue Aeroplanes og Patti Smith, men Shaws erkebritiske understatement-humoristiske tekster er virkelig noe for seg sjæl. Her er for eksempel noen linjer fra åpneren, «Scratchcard Lanyard»:

I’ve come here to make a ceramic shoe, And I’ve come to smash what you made
I’ve come to learn how to mingle I’ve come to learn how to dance I’ve come to join the knitting circle. That’s just child chat , Why don’t you want oven chips now?
It’s a Tokyo bouncy ball It’s an Oslo bouncy ball
It’s a Rio de Janiero bouncy ball
Filter, I love these mighty oaks, don’t you?
Do everything and feel nothing
Wristband, theme park, scratch card, lanyard
Do everything and feel nothing Do everything and feel nothing»

Albumet ble produsert av PJ Harvey-assosierte John Parish i Wales i fjor sommer, i pauser mellom nedstengingene – det er en fin og luftig produksjon som gir Shaw romslig med plass, akkurat som tekstene fortjener og trenger.

Det er ikke mange månedene siden vi anmeldte Black Country, New Road, et annet nytt og  spennende engelsk bekjentskap i lyrisk rock/åpen klasse-kategorien. Dry Cleaning er kanskje mer konsist, og minst like originalt – et strålende eksempel på at det fortsatt er mulig å drive med noe som kan kalles rock og samtidig tenke i nye baner.

Foto: 4AD Records (promo)