Plateanmeldelse: Billy Bragg – «The Million Things That Never Happened» (album, 2021)
Jeg er ganske sikker på at jeg har de fleste platene Billy Bragg har gitt ut enten på vinyl eller cd. Og selv om det er lenge siden jeg har hørt på dem, havnet de ofte på platespilleren på 80-og 90-tallet. Husker også at jeg så mannen live på Sardine’s i Oslo, og at det gjorde inntrykk.
Braggs første plater var definitivt av den jordnære sorten – vi snakker kun elgitar og en vokal som understreket at vi befant oss i et eller annet arbeiderstrøk i England. Det var tekstene om arbeidere og sosial urettferdighet som stod i sentrum. Noe som fikk unge menn som meg til å lytte og applaudere.
På «Don’t Try This At Home» fra 1991 hadde produksjonen blitt hevet et par hakk, noe som resulterte i et mer variert og interessant lydbilde og knall-låter som «Moving the Goalpost», «You Woke Up My Neighbourhood» og «Sexuality». Oppfølgeren «William Bloke» (1996) satt også som ei kule.
For en del vil nok likevel Billy Braggs samarbeid med Wilco på «Mermaid Avenue» fra 1998 fremstå som høydepunktet i Braggs karriere. Et svært vellykket samarbeid som bestod i å bearbeide og tonesette fram til da uutgitte tekster av Woody Guthrie.
Når det er sagt; Braggs nye album, «The Million Things That Never Happened», er likevel noe av det beste og fineste han har laget så langt i karrieren. Førstesingelen «I Will Be Your Shield», som ble sluppet i sommer, er så vakker, var, øm, trøstende og velprodusert at jeg blir helt satt ut hver gang den kommer min vei.
Men det er mange låter som vil opp og fram på Braggs siste opus. Låter som er pakket inn i en nydelig produksjon der det foruten gitar, bass og trommer også er gjort plass til både fioliner, strykere, mellotron, steel-gitar og Hammon-orgel.
Det er en ettertenksom, reflektert og søkende Bragg som kommer oss i møte i tekstene. En 63 år gammel mann som ser både framover og bakover i tid, og som lurer på hvem han var og hva han er blitt. En ung og fremadstormende artiste som møter en mer ydmyk versjon av seg selv. Som for eksempel på «Mid-Century Modern» der han har følgende på hjertet:
«It’s hard to get your bearings in a world that doesn’t care / Positions I took long ago feel comfy as an old armchair / But the kids who pulled the statues down, they challenged me to see / The gap between the man I am and the man I want to be.»
Når Bragg på «Good Days and Bad Days» synger på rufsete vis lykkes han å gjenspeile stemningen i teksten: «Spending my days like I’m lost in a fog/ Got nowhere to walk that big old black dog/ And I just can’t believe what this has done to my health/ Don’t judge me too harshly, I can do that myself.»
Og sånn kunne jeg fortsatt, for Bragg makter å forene både lydbilde, tekst og melodi på forbilledlig vis stort sett hele plata gjennom. Tekster som trolig også er preget av pandemien som har rammet en hel verden.
Foruten de tre ovennevnte låtene, er det for øyeblikket «Should Have Seen It Coming», «Lonesome Ocean», «The Mysterious Photos That Can’t Be Explained» og «The Buck Doesn’t Stop Here No More», som treffer hardest, men i min verden fungerer alle låtene både som helhet og del. Og da er det bare å innse at man er i besittelse av nok et praktfullt album skapt av en gammel helt som i godt voksen alder har laget et av sine beste album.
