I dag er det 28 år siden Tom Waits ga ut «Bone Machine» (1992). Det var det første rene studioalbumet siden «Franks Wild Years» (1987). Det var store forventninger og Tom Waits innfridde og vel så det.
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i kjelleren på Prairie Sun Recording Studios i California med Tom Waits og Kathleen Brennan som produsenter. Rommet ble kort og godt omdøpt til «The Waits Room». Tom Waits forklarer:
«I found a great room to work in, it’s just a cement floor and a hot water heater. Okay, we’ll do it here. It’s got some good echo.»
Sjefen for studioet, Mark «Mooka» Rennick, sier at at Tom Waits er en nasjonalskatt: “He has a tremendous ear. His talent is a national treasure.”
Og resultatet ble et rufsete mesterverk. Plata er å finne på de fleste Best Albums of the 1990s-lister.
Kritiker Steve Huey skrev at plata var “et makabert, skummelt mareritt.”
Selveste Keith Richards er med. «That Feel» avslutter det hele. Den er skrevet Tom Waits og Keith Richards, som også bidrar med gitar og vokal. En skranglete og fin låt.
Innerst inne ønsker jeg meg en hel plate skrevet og fremført av Waits og Keef.
Det er noen referanser til Bob Dylan på denne skiva også, og det er jo alltid gøy. David Hidalgo fra Los Lobos spiller fele og trekkspill. Han har vært med på flere Dylan-skiver. Jesse Dylan, sønnen til His Bobness, knipsa coverbildet.
Waddy Wachtel (studiomusiker; Rolling Stones, Iggy Pop, Warren Zevon +++) er både en Dylan- og Richards-referanse og spiller gitar på «That Feel». Larry Taylor (Canned Heat), Les Claypool (Primus) og mange flere deltar på plata.
Den fete «Goin’ Out West» ble gitt ut på single. Se videoen her: https://www.youtube.com/watch?v=27LLPANAgzw
Og her kan du se et ganske kult TV-opptak av låta med et intervju å slutten: https://www.youtube.com/watch?v=nwXsLe174Xw
“I Don’t Wanna Grow up” ble ikke gitt ut på single, men det ble likevel laget en video: https://www.youtube.com/watch?v=Zo4Y0TxW41g
Død, fordervelse og apokalypse er temaer på plata, men likevel blir jeg glad av å høre på den. Tom Waits er alltid en interessant artist og platene hans byr alltid på noe annerledes selv om det er umiskjennelig Waitsk.
“Bone Machine” solgte ikke så bra, men ble møtt med gode kritikker.
Rolling Stone skrev: “Albums this rich with spiritual longing prove the validity of that effort, no matter the odds.”
AllMusic skrev: “Bone Machine is a morbid, sinister nightmare, one that applied the quirks of his experimental ’80s classics to stunningly evocative – and often harrowing – effect. In keeping with the title’s grotesque image of the human body.”
Entertainmaint Weekly skrev: «Listening to this album is like going through an amusement-park fun house. You never know when you’re going to be shocked, thrilled, or just plain unnerved by some startling image or sound.»
Det er en ganske grei oppsummering av et glimrende album.
