Plateanmeldelse: Bergen – «Bergen» (album)
Norge har sitt eget Sweden (the band i sosiale medier) og nå har Sverige fått sitt Bergen (bandet, også i sosiale medier). Det var på tide, vil noen kanskje si, selv om «bergen» på svensk egentlig ikke viser til byen, men til det vi kaller fjellene. Ja, dette begynte med en digresjon, men det er nesten uunngåelig all den tid Sweden (bandet, inte landet) åpenbart er inspirert av Popsicle, som kjernen i Bergen tidligere spilte i.
Fredrik Norberg skrev låter, spilte gitar og sang i det legendariske svenske indie-bandet, mens P.A. Wikander spilte trommer. I Bergen har de også med seg blant annet Daniel Gilbert (Broder Daniel, Håkan Hellström og Avantgardet).
I Bergen synger Fredrik Norberg på svensk. Vokalen er av den lett drømmende sorten, relativt neddempet og uten spesielt mye trøkk. Norbergs stemme er i mine ører en av grunnene til at platen låter så bra. Den passer perfekt til den lett tempererte indie–pop’en vi får fra en i utgangspunktet klassisk besetning av gitarer, bass og trommer, som utfylles av munnspill, piano eller perkusjon.
Der Popsicle var iørefallende inspirert av britisk shoegaze og gjerne la inn støyete partier i sine gitarpop-melodier, så er Bergen i utgangspunktet nærmere en form for vestkystrock eller softere form for indie–pop. Plata er fint produsert, med distinkte gitarer og fine koringer som gir flere av låtene det lille ekstra.
Fra den drømmende «Intro» til avsluttende «Ingen tror vel nånsin att det händer» synger Norberg om hverdagslige og smått eksistensielle spørsmål som gjerne melder seg når det tidlige voksenlivet er forbi. Det er antydninger til noe samfunnskritiske bitt også, men det er de nærere ting som dominerer.
«Ingenting» er en frisk start etter den korte intro-låten, med smektende gitarer og et lite munnspill, om livets skjørhet og de små tuer som kan velte et (stort) lass. «Aldrig dit igjen» er en deilig vårbris av en låt, underbygget av en rytmegitar som glir inn og ut av melodien, ikke så langt unna de mer melodiøse stundene til et drømmepop-orkester som svenske The Amazing.
De nære ting er viktige i «Sländan», en fantastisk fin låt om hjemkomst og ungdomstid, som må sies å sende tankene i retning av 90-tallet og Popsicles samtid. «Stöpt i en form» og «Mamma Svan» er nærmere en moderne form for folk-pop, med kontante basslinjer, lett drivende trommer og dempete gitarer.
«Det dummaste du sagt» er en mer insisterende pop-låt om mellommenneskelige problemer, med noe mer fuzz i bassen og småstøyete innslag. I balladen «Nånting om natten» synger Fredrik Norberg om det å gi seg hen og hoppe i det, kvaliteter vi slått av nostalgien gjerne forbinder med ungdommen. Avsluttende «Allt det du älskar ska försvinna» og «Ingen tror väl att det nånsin händer» er mer akustiske numre, med klassisk svensk melodifølsomhet i kjernen.
Bergens debutplate er et skikkelig album. Det inviterer til å sette seg ned og lytte litt ekstra. Kanskje er det en type musikk som er litt ute av søkelyset i dagens musikkverden, de kommer vel tjue år for sent. Men, de av oss som gir det en sjanse vil få mange fine stunder, det er jeg ganske sikker på. Bra jobbat, Fredrik och gänget!
