I dag er det 43 år siden Iggy Pop ga ut “Lust For Life” (1977).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i legendariske Hansa Studio by the Wall i daværende vest-Berlin, med Iggy Pop, David Bowie og Colin Thurston som produsenter – titulert som The Bewlay Brothers for anledningen.
Men før vi går videre med Iggy Pop må vi snakke litt om David Bowie. For det går nemlig ikke an å skille de to i 1977. De var som siamesiske tvillinger.
Bowie og Iggy bodde i samme bygård, men ikke i samme leilighet, i Hauptstraße 155 i bydelen Schöneberg i Berlin. Begge var kommet til byen for å komme unna alt det andre rocke-stjerne-greiene. De hadde ikke så mye penger og Berlin var et billig alternativ.
Dessuten et fruktbart sted for kreativiteten skulle det vise seg! David Bowies Berlin-trilogi består nemlig egentlig av fem plater: Tre egne og to med Iggy.
Først kom Bowie sin «Low» (1977), så «The Idiot» (1977) og «Lust For Life» (1977) sammen med Iggy Pop og så kom «Heroes» (1977). Alle sammen i løpet av ett år. 1977 var på alle måter et fantastisk år for råcken. Og litt trist.
(Sist i trilogien kom «Lodger» i 1979. Den er ikke spilt i Berlin. Men hadde likevel vibbene til byen og er en naturlig del av de fem platene som utgjør Berlin-trilogien.)
«The Idiot» ble ingen suksess. Bowie var med turneen som fulgte plata og spilte keyboard. De hadde så vidt fått pakka ut kofferten før de var i gang med det som skulle bli “Lust For Life”.
Iggy skal ha sagt at han og Bowie ønska å spille inn plata veldig fort. Så de skrev, spilte inn og miksa alt på bare åtte dager. Og fordi de gjorde det så kjapt, hadde de mye penger til overs fra forskuddet fra plateselskapet – som de delte mellom seg. Et sant siamesisk broderskap.
Jeg tror ikke det ble mye søvn under innspillingen av plata. Bowie jobba enormt raskt, så Iggy måtte være enda raskere hvis det skulle bli en Iggy-plate og ikke et Bowie-album. Det ble litt av begge deler.
“Some Weird Sin” var en av singlene fra plata. Musikken skrevet av Bowie og teksten av Iggy. Og den bassgangen er fet som F.
Her blomstrer bandet også. Bandet besto blant annet av Carlos Alomar og Ricky Gardiner på gitar og brødrene Tony og Hunt Sales på bass og trommer. Og sammen med Bowie utgjorde rytmeseksjonen pluss gitarist Reeves Gabrels Tin Machine som debuterte på plate i 1988.
En låt som ikke ble gitt ut på single, var “The Passenger”.
Den handler om å reise sammen med andre. Like mye om å være på veien sammen med Bowie som å kjøre s-banen i Berlin. Iggy hadde ikke lappen.
«Lust For Life» kom på 8. plass over årets beste album i NME det året («Heroes» kom på førsteplass).
Plata gjorde det veldig bra i England og var i ferd med å ta av også i USA. Men så døde Elvis Presley 16. august 1977. Og det som kunne ha blitt en stor suksess i USA drukna i støyen rundt kongens dødsfall.
Og det sies at manageren til Kongen, Colonel Parker, ikke dro til Memphis da han fikk høre om dødsfallet. Han dro til plateselskapet RCA – og ba dem om å trykke opp nye opplag av alle Elvis-platene isteden – og så dro han til Memphis.
Dermed havna Iggy Pop litt bakevja og gjorde det ganske greit, men ikke mer enn det i USA. Moralen er: Ikke gi ut plater når Elvis dør.
Men; «Lust For Life» er fremdeles den mest solgte skiva til Iggy.
Og den er like strålende i dag som da den kom ut i 1977.
