Plateanmeldelse: BC Camplight – «The Last Rotation Of Earth» (album, 2023)
Brian Christinzio aka BC Camplight, er en amerikansk låtskriver og artist fra New Jersey. Piano er hovedinstrument. Det kritikerroste debutalbumet fra 2005, «Hide, Run Away», og oppfølgeren, «Blink of a Nihilist» (2007), oppnådde ikke de forventede salgstallene og dette ga Christinzio en tøff start på karrieren. Han fikk personlige og rusrelaterte problemer, og vurderte å gi seg som musiker.
Redningen ble, i alle fall for en periode, å bosette seg i England (Manchester). Der ga han ut det tredje albumet med den dystre tittelen «How to Die in the North» i januar 2015. Under vanskelige omstendigheter fikk han ikke fornyet det britiske visumet og ble utvist. En flyktig tilværelse fulgte i årene etter dette, og det fjerde albumet «Deportation Blues» kom i 2017. Det genierklærte femte albumet, «Shortly After Takeoff» kom ut i 2020 og avrundet hans Manchester-trilogi.
«The Last Rotation Of Earth» skal etter Camplights eget sigende være hans aller siste. Om det stemmer vil vise seg, men det som er helt klart er at dette er et ambisiøst og gedigent verk. Camplight høres ut som en mellomting mellom David Bowie, Neil Hannon og John Grant, som sammen med Pink Floyd bestemmer seg for å lage en fantastisk plate.
«The Last Rotation Of Earth» er svært velprodusert og produksjonen er fullt og helt Camplights eget verk. Det låter som en vanvittig smeltedigel, nærmest som en vulkan, fylt til randen av 80-tallet og dagens lydbilde. Produksjonen får meg til å tenke litt på Tears For Fears’ store 1989-utgivelse, «The Seeds Of Love». Det må være noe med bruken av den freidige og varierte perkusjonen som er lagt på mange av låtene.
Den elleville tittellåten ender i et gigantisk, kosmisk brak, og setter stemningen på dette skilsmissealbumet fra B.C. Camplight. Det går slag i slag utover på plata; den stemningsfulle og Divine Comedy-aktige «The Movie», den sløye jazz-feelingen på «It Never Rains In Manchester», den umiddelbare og glimrende singelen «Kicking Up A Fuss», den orkestrerte, gladtriste og fantastiske «She’s Gone Cold» med sine himmelske basuner og til den elektroniske «Fear: Life In A Dozen Years». Helt på tampen av dette omfangsrike og strålende albumet får vi duetten «I’m Ugly» før «The Mourning» avrunder skiva på sitt mest dystopiske med den ene linja:
/ At stake now / is every man’s fate /
Dersom det er her det ender for B.C. Camplight, ender det i såfall med et mesterverk.
