Plateanmeldelse: Peter Gabriel : «i/o» (album, 2023)
Har du et godt lydanlegg – samt tid og interesse for dette – kan det være et spennende prosjekt å utforske de to versjonene av sangene på plata (en bright-side mix og en dark-side mix).
Kanskje finner du utdypende nyanser med framheving av ulike elementer i innspillingen? Jeg synes det er et interessant konsept, som utfordrer ideen om enkeltstående mikser som definerte fasiter på hvordan en sang skal/kan/bør høres ut. For en sang har alltid flere bein å stå på og mange mulige retninger å gå.
Når Peter Gabriel 3 minutter og 22 sekunder inn i åpningslåta «Panopticom» synger ordene «..from the skies..» får jeg følelsen av pur Genesis; og det er ingen dårlig følelse. Ellers er albumet aller mest tett opp til soloartisten Gabriel slik vi kjenner ham.
Tekstmessig synes jeg albumet er veldig vellykket. Her er flotte linjer som strekker seg mot hverandre og skaper helhet i form og uttrykk – som greiner på et vakkert tre. Gabriel synger kanskje bedre enn noensinne (inklusive klassisk Genesis).
Det er flotte låter her, men jeg synes at det skjer litt for mye – det freser og det ryker. Det knitrer. Ørene mine blir mette og slitne. «Road To Joy» går rundt i et velkjent «Sledgehammer» -landskap. Det er ikke der jeg synes han er best. Tittellåta har en herlig melodi, men tipper over i storstue-rock med lyskastere og pyroteknikk på refrenget. Sanger som «The Court» og «Olive Tree» blir også i overkant masete for meg.
Jeg synes Gabriel er best når utrykket er enklere og sangene får puste fritt, og ikke er låst inne bak tette lydmurer. For her er herlige ballader som nesten er som salmer – sanger som er brede som en stille elv – og fulle av helende kraft. «Playing For Time» får meg til å tenke på Randy Newman. Orkester-arrangementet er vakkert og storslagent, som musikk til en film om livet selv. Denne sangen og «So Much» bukter seg gjennom samme indre og ytre landskap som «Here Comes The Flood» eller «Washing of The Water» fra tidligere album.
Det er vann og gjerne mye vann i de beste sangene til Peter Gabriel. Sangen til moren hans er også bare helt nydelig. Den heter «And Still». Andre favoritter på plata er «Love Can Heal» og «This Is Home» som jeg begge hadde på repeat, mens jeg vandret gjennom Oslos gater før jul på jakt etter julepresanger på den lange veien hjem.
For alle som setter pris på PG er dette en plate som leverer på alle vis, om enn lydmessig i meste laget. I alle fall for litt slitne ører.
