PLATEANMELDELSE: ANNETTE GIL – «TEENAGE RAGE» (album, 2021)
Det er en sterk nærhet over denne plata. Annette Gil har et stort hjerte for musikken som har inspirert henne og den hun lager selv. Gil er lyden av musikk. Hun har en karriere med oppturer og nedturer. Dels på utsiden av det kulturelle makthierarkiet, som er mindre åpent enn oppvekst i en av de små kystbyene hun synger om. Annette Gils tredje album kjennetegnes av vilje. Temaet for plata er drømmer om musikk, musikkens helende kraft og menneskene i livet hennes. En formidling av selve musikkopplevelsen.
Sangene på plata favner inspirasjonskildene hennes fra slutten av syttitallet og framover. Det er deilig musikalsk. Albumet spenner mellom det alternative til radiovennlig og heftig festivalsommer-pop. Gils stemmen har stor rekkevidde, og er lekende flott i fantasifulle harmonier. Jeg hører både Kate Bush og David Bowie. Noen ganger i samme sang.
«I Need The Storm» har et særlig fengende hook som vokser fram i en suveren avslutning.
Aller best liker jeg «New Girl In Town» like deler rørende som lekkert presentert. Lyden er gjennomarbeidet detaljert, lik et digitalt broderi, og er til til tider fantastisk.
Ole Tom Torjussen, Annette Gils samarbeidspartner i mange år, har produsert og spiler de fleste instrumentene. Det er mange lag i musikken deres, fargerike slør som åpenbarer og beveger seg i miksen. Men dette er ikke slør som binder fast. Det er slør som løsnes og knytes opp – hele veien ned til stemmen og tonen under. En frigjøringsprosess. Den siste sangen «Lady Gugu» fortsetter videre, inn til stillheten som er åpen i alle retninger – og peker mot noe nytt.
Popmusikk kan virke formatert, rytmisk digitalisert og målrettet perfeksjonert. Annette Gil velger en sjanger som føles brukt opp. Men hun gir den alt. På «Teenage Rage» er dette hennes kunsteriske uttrykk. Hun får det til å svinge, med stil, personlighet og historie. Annette Gil. Hun har noe å fortelle deg.
