Plateanmeldelse: Bendik Brænne – «Personal Best?» (album, 2020)
På sitt femte album, «Personal Best?», plasserer Bendik Brænne på elegant vis prikken over i’en. Egentlig hadde det vært nok å formidle at plata er svært bra, og definitivt hans beste og mest melodiøse så langt.
Men, for ordens skyld får jeg føye til noen ekstra setninger om hvorfor «Personal Best?» treffer meg så hardt.
Det første som slår meg er at Brænne i løpet av åtte låter og 28 minutter, ikke kaster bort tiden på unødvendig visvas. Noe som passer meg utmerket.
Men, som alltid når man vurderer musikk er det kvaliteten på låtene som avgjør, og når alle åtte mer eller mindre treffer blink må resultatet nødvendigvis bli deretter, altså svært bra. Ja, jeg tror faktisk jeg skal driste meg til å skrive usedvanlig bra.
Jeg liker også veldig godt rekkefølgen på låtene, hvordan det tidvis storslåtte avløses av senkede skuldre og litt melankoli.
Også er det noe med stemmen til Bendik. Vet ikke helt hva, men den treffer så det suser skikkelig i furukrona inni meg.
Omgitt av er et arsenal av instrumenter (som for eksempel strykere, orgel, munnspill, mellotron, pedal steel, el. gitar og banjo) og nydelige koringer, maner Brænne fram et lydbilde der elementer av surfpop, kammerpop, powerpop og country spiller på samme lag. Et lekent og delikat lydbilde der jakten på den gode melodien alltid sitter i forsetet. Litt ekstra gøy blir det når små glimt av både glamrock og 70-tallsheltene i Queen kommer opp til overflaten.
Liker du Beach Boys’ og Phil Spectors lydvegg, tør jeg påstå at «Personal Best?» definitivt er noe for deg. Når det er sagt; Brænne henter inspirasjon fra et bredt musikalsk register. Noe som også er tilfelle med flere norske artister det er naturlig å sammenligne ham med, som for eksempel The Loch Ness Mouse, Sondre Lerche, Dylan Mondegreen og Hockney.
Når resultatet er så bra som dette, føles det unødvendig å trekke fram enkeltlåter. Det er bare å kline til og la seg begeistre. For «Personal Best?» er, selvom tekstene ofte tyr til melankoli og tristesse, et stort smil av et album.
Foto: Nikolai Grasaasen (Promobilde)
