Plateanmeldelse: Tears For Fears – «The Tipping Point» (album, 2022)
Det ga på ingen måte automatiske kredpoeng at man gikk rundt og likte Tears For Fears (TFF) sånn uten videre på slutten av 80-tallet. Bandet ble av mange regnet som mainstream synthpop og de to bandmedlemmene (Roland Orzabal, vokal/gitar og Curt Smith, vokal/bass) som litt for følsomme unge menn i altfor pent tøy.
TFF disponerte dessuten et betydelig budsjett når de gikk i studio, og det privilegiet kan en jo misunne generasjonen og dens musikere, men det ble ikke nødvendigvis gode plater av den grunn.
Men TFF ga altså ut tre knakende gode album, «The Hurting» (1983), «Songs From The Big Chair» (1985) og «The Seeds Of Love» (1989), hvor opptil flere spor har klassikerstatus den dag i dag, for eksempel den gigantiske singlen «Shout» fra «Songs…», eller «Sowing The Seeds Of Love» på oppfølgeren. Ved innledningen av 90-tallet falt TFF-soundet litt ut av tidsånden, og bandet ble sjelden nevnt.
Det ligger en severdig BBC-dokumentar på NRK-spilleren som framstiller de to i bandet som ganske sympatiske karer («Tears for Fears – historia om Songs from the Big Chair»). Stundom viser de blant annet et feministisk engasjement og budskap i tekstene («Woman In Chains» fra «The Seeds…» eller «Break The Man» fra den nye skiva).
Over 30 år senere, hører jeg kun to hardtarbeidende og ambisiøse musikere som lagde uvanlig inspirerte låter. Skal du høre en skikkelig fin nedstrippa versjon av en TFF-låt, hør Japanese Breakfast sin versjon av «Head Over Heels» fra «Songs from the Big Chair».
«The Tipping Point» er deres første skikkelige album på nærmere 20 år. Men, har TFF noe relevans den dag i dag? Vel, det er i hvert fall et litt uventet comeback fra bandet, all den tid de ikke har vært veldig aktive disse årene. Den noe dystre, men tidsriktige, tittelen «The Tipping Point» kan være et bilde på nettopp årene som er gått, eller omveltninger i verdensbildet, være seg klima, miljø eller geopolitisk.
/Cause freedom/
/Is no small thing/
/We punish the child for flying too high/
/For rushing like the wind//
Slik lyder den litt tilfeldig, profetiske teksten i den litt folkrockete åpningslåten, og det er ikke til å unngå at man tenker på den pågående konflikten i Ukraina.
Produksjonen er grandios og kanskje litt old school i 2022, men det høres likevel riktig ut. Lyden av TFF var, og er, i stor grad Orzabals widescreen-vokal, fint balansert med Smiths mer sarte stemme.
Solid låtskriving og håndverk har vært varemerket, og gamlegutta har fortsatt grepet på det. Tittellåta, “The Tipping Point”, er helt på høyde med gammel storhet, med sitt klassiske shuffle beat, som snytt ut av nesa på deres egen, smått ikoniske «Everybody Wants to Rule the World»fra «Songs…».
Grensen går likevel ved låta «My Demons» med sin uheldig vokalproduksjon. Det høres også at gutta er blitt godt voksne (passert 60), noe som er uvanlig i denne sjangeren, men det blir urettferdige bagateller i det store bildet, for TFF har ellers lagd en fin comeback-plate.
Blant mange gode låter på plata finner vi «Master Plan». Den handler opplagt om brødrene Gallaghers opp- og nedturer med Oasis: / Lost between the Beatles and the Stones/. Et annet høydepunkt er «End Of Night», som er en finfin kraftpoplåt.
Alt i alt, «The Tipping Point» er et gledelig gjenhør med gamle (anti-) helter fra 80-tallet.
Foto: Concord Records
