Plateanmeldelse: The Tallest Man On Earth: «Henry St.» (album, 2023)
Jeg har aldri hatt et veldig sterkt forhold til Kristian Matsson aka The Tallest Man On Earth. At mannen har fått mye positiv oppmerksomhet og mange gode anmeldelser, har selvfølgelig ikke gått meg hus forbi, men de gangene jeg har kastet meg ut i hans musikalske univers, har jeg, av uante årsaker, aldri fått helt foten. Men nå, etter å ha lyttet intenst og lenge på hans nye album, «Henry St.», har Matsson overbevist meg om at han definitivt er en artist å regne med.
Etter å ha oppholdt seg i New York, flyttet Matsson tilbake til moderlandet Sverige i 2020 der han slo seg ned på en gård hvor han foruten å finne roen, blant annet brukte tiden på å dyrke grønnsaker. Noe som blant annet resulterte i «Henry St.», et ualminnelig flott album der stort sett det meste stemmer og litt til. Et album der Matsson – med god hjelp av en rekke svært dyktige musikere – har laget nydelige melodier kledd inn i et lydbilde fylt med praktfulle detaljer og et lite arsenal med instrumenter som smyger ut og inn av lydbildet.
At «Henry St.» er den første plata Matsson spiller inn med et band i ryggen, er lett å høre om man sammenlignet det med hans tidligere utgivelser. De fleste av låtene bygges opp rundt akustiske gitarer, men bevares, det er plass til både el-gitarer, strykere, althorn, ukulele, trompet, lapsteel, saksofon, banjoer og tangenter i de forseggjorte og aldeles praktfulle arrangementene. Vokalmessig leverer Matsson både med tanke på innlevelse og stemmeprakt, og produksjonen til Nick Sanborn kunne knapt vært bedre.
Låter som «Looking For Love», «Slowly Rivers Turn» og «In Your Garden Still», sitter umiddelbart, men det gjør jaggu meg resten av gjengen også. Noe som igjen gjør det til en meningsløs øvelse å plukke ut favoritter. Akkurat nå har jeg for eksempel «Major League» og «Goodbye» fullstendig på hjernen, i går var det derimot «Italy» og «New Religion» som nektet å slippe taket.
Musikken på «Henry St.» hører hjemme i musikalsk landskap med mange likhetstrekk til artister som Joe Henry, Vampire Weekend, Bob Dylan, Ron Sexsmith, Mark Knopler, Paul Simon, Kevin Morby, Cass McCombs og Bill Callahan. Fantastiske artister som fremmer folkehelsen og sender lykkefølelsen rett til værs hver gang de åpner munnen eller kaster seg over et instrument. Beskrivelser som passer helt utmerket om man skal beskrive musikken The Tallest Man On Earth akkurat har sluppet løs på menneskeheten.
I min verden er «Henry St.» utvilsomt en av de beste platene som er sluppet så langt i år. En plate som for øyeblikket – heldigvis – har tatt fullstendig kontroll over undertegnes lett forvirrede hjernevirksomhet.
