The Tubs: «Dead Meat» (album, 2023)
Etter å ha hørt debutalbumet til walisiske The Tubs tre ganger på rappen, er jeg så beruset av musikken som strømmer mot meg at jeg min kritiske sans er fullstendig bedøvet. De positivt ladede adjektivene som svever rundt i min hjerne, er så mange at de kunne fylt Mjøsa i løpet av noen få sekunder. Så ja, jeg er mer enn en anelse begeistret for gjengen fra Wales.
The Tubs så dagens lys i 2019 da Owen Williams and George Nicholls, med fortid i det herlige bandet Joanna Gruesome, bestemte seg for å lage fantastisk popmusikk med røttene i postpunk, indierock, britisk folkrock og jangle/powerpop. Etter å ha sluppet en EP i 2020, slapp de forrige uke sitt usedvanlig sterke debutalbum «Dead Meat». Et album bestående av åtte låter som fyker ut av startblokken og som, 26 minutter og fem sekunder senere, løper seiersrunder herfra til evigheten.
At musikken på «Dead Meat» får meg til å tenke på en salig blanding av Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens og Cleaners From Venus, er det vi må kunne kalle et gigantisk pluss.
På åpningslåta, «Illusion pt.», er bandets slektskap til post-punkens mange inspirasjonskilder ekstra tydelig, der hakkede gitarriff og snakkevokal setter det hele i gang, før en haug med gitarer og en herlig vokal, som høres ut som lillebroren til Richard Thompson, overtar. Som på resten av plata domineres lydbildet av hissige gitarriff og janglete gitarer med superkrefter.
De to neste låtene, «Two Persons In Lowe» og «I Don’t Know How It Works», er så energiske, friske og melodidrevne at man kan bli avhengig av langt mindre. Når den korte, men utrolig tøffe tittellåta ebber ut, føles det som om man har oppholdt seg midt i et rom der musikken til The Smiths og Teenage Fanclub har blitt sluppet løs samtidig.
Neste låt ut, «Sniveller», er amerikansk i snittet og ikke ulikt noe Talking Heads eller Bob Mould kunne funnet opp på en god dag. Når Lan McArdles vokal dukker opp blir det litt ekstra stas. På herlige «Duped» er vi tilbake igjen på jangle-kjøret.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for «Dead Meat» er definitivt en plate som bærer med seg mange spor fra noen av musikkhistoriens beste artister. Når det er sagt; den walisiske gjenger klarer med god margin å skape et musikalske uttrykk som står godt på egne ben. Noe som har resultert i et usedvanlig frisk og energisk debutalbum der alle låtene, inklusive de to siste energibombene, « Round The Bend» og «Wretched Lie», har så mye på hjertet at det er klin umulig ikke å falle pladask for gjengen fra Wales.
