Plateanmeldelse: The Weather Station – «How Is It That I Should Look At The Stars» (album, 2022)
I fjor ga kanadiske The Weather Station ut «Ignorance», et album som havnet på min topp fem- liste da årets beste plater skulle kåres. Et album som fikk meg til å skrive blant annet følgende»:
«Ignorance» er et både umiddelbart, friskt, usedvanlig rytmisk og fremoverlent album. Tamara Lindeman har funnet fram til en uimotståelig musikalsk formel som det skal bli vanskelig å måle seg mot. En formel der hun virkelig får leke seg med detaljer og musikalske nyanser og ikke er redd for å la elementer fra både dansebeats, disco og jazz slippe gjennom. Det er også en aldri så liten fest å høre hvordan hun slipper stemmen sin løs – noen ganger rett fram og direkte, andre ganger skjør og forsiktig. Når hun nærmer seg falsettens høyder, som på «Separated» og «Parking Lot», oppstår det musikalsk magi. Å velge ut enkeltlåter blir bare tullete når så godt som alt fungerer, men det kan være greit å vite at de to første, «Robber» og «Atlantic», muligens trenger noen ekstra gjennomlyttinger før alt faller på plass. Men, uansett hvordan man snur og vender på det: stort bedre enn dette blir det ikke.
At Tamara Lindeman under innspillingene av «Ignorance», hadde dyttet en gjeng med balladeaktige og stillfarne låter i skuffen, låter hun følte ikke passet inn på «Ignorance», var det trolig ikke så mange som kjente til.
Men nå er de altså her. 10 nydelige komposisjoner som lister seg framover på en måte som får meg til å holde pusten hver gang de nærmer seg. Fordi musikken er så til de grader skjør og stillegående, tok det litt tid før den fullstendig overrumplet meg. Noe det, kjære leser, er verdt å merke seg. Om du etter et par gjennomlyttinger trekker på skuldrene, og forlater rommet, går du nemlig glipp av en enestående musikalsk opplevelse. For når nyansene og de subtile musikalske grepene faller på plass, åpenbarer det seg 10 særdeles vakre låter som alle springer ut av Lindemans skjøre og varme stemme. En stemme som i hovedsak støttes opp av et enslig piano.
For å tilføre musikken nyanser og vitamintilskudd, har Lindeman alliert seg med med en særdeles kompetent gjeng med musikere fra Torontos jazzscene. En gjeng, som ved hjelp av saksofoner, klarinetter, fløyter, ståbass og Wurlitzer, kler opp låtene med deilige og svært behagelige bidrag. På to av låtene bidrar Ryan Driver på vokal, noe som tilfører musikken enda en dimensjon.
«How Is It That I Should Look At The Stars» er et album som verken passer til vorspiel eller danseaftener. Snarere tvert i mot. Dette er et album som krever ro, stillhet og minimalt med forstyrrelser. Å lytte på plata oppleves litt som å sitte alene på en stubbe omgitt av skogens ro. En ro som kun brytes av en kongle som mister grepet, eller en fugl som slipper vingene løs.
Lindeman har med andre ord lyktes med å lage en usedvanlig vakker plata, der låtene på nesten umerkelig vis glir over i hverandre. Låter som av og til kan minne om musikken både Joni Mitchell og Kate Bush har skjenket verden.
I løpet av to år har Lindeman og The Weather Station, lager to imponerende album. Om du ikke har hørt noen av dem, er det lurt å gi begge en sjanse eller ti. Du vil neppe angre.
Foto: fatpossum.com (promo)
