Konsertanmeldelse: Lloyd Cole – Vulkan Arena – 20. januar 2024
Etter å ha gjennomført en gigantisk tryning i de glatte bakkene ned til Vulkan Arena, stod jeg et par timer senere (man må jo spise og drikke litt før man går på konsert) på galleriet og klappet inn en hvitkledd Lloyd Cole som for anledningen kun var bevæpnet med to kassegitarer. Ingen hjelperyttere i sikte der, altså.
Tekst: Espen A. Amundsen
Foto: Lars Tore Myhre-Hilsen
Jeg har sett Cole opptil flere ganger live, deriblant på den sagnomsuste konserten på Club 7 (som senere ble Sardine’s) en gang på 80-tallet der han og The Commotions sjarmerte kameratene mine i senk. Men, jeg har også sett ham gjennomføre briljante konserter helt alene tidligere, så jeg visste før han begynte at dette kom til å bli knall. Noe det også ble, synsk som jeg er.
Kombinasjonen av en låtkatalog i verdensklasse, en stemme det er umulig ikke å bli fascinert av og en sjarmerende, kul og lun tilstedeværelse, er alt man trenger med eller uten band, og Cole er utvilsomt i besittelse av alt dette.
Det beste med denne typen av konserter, er at ordene kommer mer til sin rett. Uforstyrret av diverse instrumenter, får tekstene plutselig skinne på en helt annen måte enn på plate. Noe som i Coles tilfelle er et gode, en fyr som gjennom en lang karriere har laget en skyskraper med ualminnelig gode tekster. Tekster fylt med uendelige mengder med spennende observasjoner, smarte ordspill, humoristiske innfall og kloke eksistensielle betraktninger.
At teksten til Cole betydde mye for et fullsatt Vulkan, innebar at publikum stort sett holdt kjeft da sangene ble fremført, noe som er en sjeldenhet nå til dags. Mobiltelefonen ble også brukt i langt mindre grad enn vanligvis når man er på konsert. Musikken fikk med andre ord være midtpunktet, noe som føltes så uendelig godt for en fyr som meg som har alle platene til Cole i hylla.
Selv om jeg elsker de tre skivene Cole ga ut med The Commotions, synes jeg at mange av hans soloskiver er minst like gode, og da tenker jeg kanskje først og fremst på album som «Don’t Get Weird On Me Baby», «Love Songs», «Music in a Foreign Language» og «Standards». Men, det finnes minst fire-fem sterke spor på alle platene til Cole, det eneste unntaket er «Bad Vibes» som jeg aldri har fått helt under huden. Om du ennå ikke har hørt den siste skiva hans, «On Pain», er det bare å sette i gang omgående.
Og sånn sett var det helt nydelig at Cole valgte å spille låter fra hele karrieren, og på den måten fikk vist hvilken eminent låtskriver han er. At han kjørte alle klassikerne fra de første skivene var selvfølgelig veldig stas. Han avsluttet for eksempel med en gåsehudfremkallende versjon av «Forest Fire». Men at jeg også fikk med meg personlige favoritter som «Why I Love Country Music», «Don’t Look Back», «Undress», «Butterfly», «Trigger Happy», «My Alibi», «Woman In A Bar», «Why In The World», «Pay For It», «Like Lovers Do», «Tried To Rock» og «The Idiot», var minst like stas.
Da jeg ruslet ut etter konserten, etter å ha hørt sånn cirka 25 Lloyd Cole-låter fremført på utmerket vis og humret kraftig av noen av Coles kommentarer mellom låtene, var det ingen tvil om at jeg var en langt lykkeligere mann enn da jeg noen få timer tidligere lå og spiste snø på bakken jeg valgte å unngå på hjemveien. Jeg hadde jo akkurat falt pladask for Lloyd Coles musikalsk univers.
