Plateanmeldelse: Teenage Fanclub – «Nothing Lasts Forever» (album, 2023)

De har rett, Teenage Fanclub. Intet varer evig. Sånn er det bare, det er en av livets sannheter og sant nok også klisjeer. Forgjengeligheten må vi alle forholde oss til på et eller annet tidspunkt. Hva kan vi gjøre i mellomtiden? Alt mulig rart, så klart, men en av de fineste tingene vi i Popklikk gjør er å lytte til band som Teenage Fanclub.

For: Norman Blake og Raymond McGinley fortsetter de. Nå med bandets ellevte langspiller! Etter å fem og seks år lange intervaller er de nå nede på to år. Mye tyder på at de to gjenværende originalmedlemmene har funnet en ny åre i låtskriverkroppen, kanskje fordi spesielt Euros Childs (tidligere Gorky’s Zygotic Mynci) bidrar så kompetent på koring og tangenter og Dave McGowan (også Belle and Sebastian) har gitt nytt liv i rytmeseksjonen med perfekt tempererte bassganger til denne formen for gitarpop.

Det er ikke til å komme fra at Teenage Fanclub ikke er noe tenåringsband lenger. De har holdt på siden slutten av 1980-tallet, lenge med den samme faste låtskrivertrioen. Nå er de nede i to grånende låtsmeder, som nok reflekterer stadig mer over en ny fase i livet; der barn har blitt voksne, relasjoner kanskje brytes og nye oppstår eller rett og slett der samfunn, kultur og politikk framstår som stadig mindre forståelig med, la oss si, 1990-tallsbriller.

McGinley tar dette ut i platas sistespor, den langsomt oppbyggende syv-minutteren «I Will Love You». I en slags drone-poplåt reflekterer McGinley ganske sårt over det å innse at kanskje det ikke alltid er så mye håp for forsoning, verken personlig eller politisk, men at man tross alt må klynge seg til det man har, hvor enn lite eller smått det er.

Før det har bandet nok en gang presentert oss for sine iørefallende melodier, sans for låthevende harmonier og mid-tempo gitarpop-hooks. For, hør for eksempel på «Tired ofBeing Alone», med sine ringende gitarer og klassiske Fannies-stuk! McGinley i god form og harmoniene her da! Jeg vil si at den nok ikke er en umiddelbar hit, men en åpenbar «earworm» som etter hvert setter seg fint. En bonus her er at videoen til låta er filmet i skjærgården utenfor Egersund. Sjekk ut våre Norgesvenner der…

Etter piano-balladen «I Left A Light On», som ble spilt inn rett etter Endless Arcade i 2021, kommer godlåtene på rekke og rad. «It’s Alright» er en typisk Norman Blake låt anno 2000-tallets tredje tiår. Melodien er der som alltid, men man kan nesten tenke seg at han nå skriver låter med tanke på Euros Childs bak piano og på bakgrunnsvokal. De to sammen stemmer godt!

«Falling Into The Sun» er en finfin McGinley-sak der spesielt McGowans basspill imponererfør Raymond som vanlig fraserer en litt rett-fram låt til noe ekstra fint i refrenget. Så kommer det som kanskje er høydepunktet for min del: «Self-Sedation» er en nydelig poplåt med hint av Sunflower-æra Beach Boys. Med luftig produksjon fra legendariske Rockfield Studios i Wales flyter denne avgårde på en sky av deilig nostalgi og solfylt melodi. 

Ok, da enda en favoritt får vi i nest siste spor: «Back To The Light» er en Norman Blake-power pop’er av godt, gammelt merke. Her stemmer vel alt, vil jeg si. Passe skurrete gitarerog ett av de Teenage Fanclub-refrengene man vil gaule fra sofaen, i bilen eller på konsert. 

Nei, det er ikke en ny Grand Prix eller Songs From Northern Britain dette, men hvorfor skulle man ønske seg det? Diskografien til Teenage Fanclub står støtt på egne ben, med noen av gitarpop-historiens beste plater og «Nothing Lasts Forever» er for oss i Popklikk (og garantert mange andre!) et kjærkomment tilskudd til den: «You turn me around / and led me / back to the light…»