Hvis du er så steinhard at du ikke smelter ved synet av Florence Welch på Orange scenen torsdag ettermiddag, vel da…KONSERT ORANGE SCENEN: I perfekt vær foran en fullstappet festivalplass lå det til rette for en konsert for englene. Florence, for anledningen i gjennomsiktig, hvit bluse, brukte hele scenen, danset, hoppet, sang og løp ut blant publikum til sikkerhetsvaktenes store fortvilelse.
Alt mens det veltet ut perle etter perle fra hennes repertoar som kun rommer tre album siden debuten i 2009. Florence fra London er (sammen med bandpartner Isabella Summers) arvtakeren til Sinead O’Connor og Kate Bush; i stand til å fortrylle et helt festivalpublikum, samtidig som hun kan skape nydelige nyanser på små konsertsteder.
Det er få artister forunt å beherske alle type konsertsteder. Spesielt på store stadion og på festivalene trenger man å være av en helt spesiell støpning for å få involvert og engasjert alle de tilstedeværende. På Roskilde er folket like mye ute etter fest og moro som i Trøndelag. Men når artistene først treffer publikum hjemme, får de deres udelte oppmerksomhet.
Og Florence traff en nerve denne ettermiddagen.
La oss heller ignorere surmagede danske aviser som mener at sangene og repertoaret ikke er sterkt nok, at det er ensporet musikalsk og at det blir for mye drama og fakter.
Hadde danske anmeldere sagt det samme om Grace Slick da hun og Jefferson Airplane klinte til på Woodstock i 1969? Tro’kke det, gitt!
Florence appellerer i sterk grad til flower power og hippiebevegelsen, og jeg fikk definitivt et kyss av sidemann-kvinnen da det ble oppfordret til klemming og kyssing fra scenen. Men det er med det virkelig store, gode hjerte hun klinker til. 
Det er i det hele tatt en artist som byr på seg selv, og som har, fremfor alt, en gudbenådet stemme. Allerede under tredje låt ut, «Shake It Off», oppmuntrer hun det store, bevegelige folkehavet til å kore. Umiddelbart er det full allsang, ikke minst blant damene og jentene som digger Florence i gedigne mengder.
Hun beveger seg overalt, men det påvirker overhodet ikke vokalprestasjonen til 28-åringen, som må være i god form. Det blir sjelden kjedelig underveis og under fjerde låten «Rabbit Heart» tar hun løpefart og sprinter ned scenetrappene og ut i midtgangen. Det gjentar seg flere ganger underveis i opptredenen.
Stadig fyker hendene i været, og publikum responderer med fullstendig hengivelse. De elsker henne, og Florence gir tilbake. Høydepunkter mot slutten er «What Kind of Man», coverlåten «You’ve Got the Love» og «Dog Days Are Over».
Popklikks forhold til Florence er definitivt ikke over. Vi hadde sjansen til å se henne på Roskilde allerede for fem år siden, men greide å velge å droppe det, uvisst av hvilken grunn.
Det er gått tre år siden hun opptrådte i Norge, og torsdag den 13. august er hun på plass på Øya. Her er det bare å troppe opp, på første rad. Og gi seg hen.
Klipp fra Roskilde-festivalen torsdag:
