Plateanmeldelse: Viktor Olsson – «Allt Jag Ville Säga» (album, 2020)
På 80-tallet bodde jeg tre år i Göteborg. En fantastisk tid med korv & mos, Gamle Port, Mudclub og en haug med platesjapper. En tid da jeg kjøpte langt flere LP-plater enn jeg hadde råd til. Omringet av platepusjere ble jeg introdusert til et musikalsk univers der det krydde av svenske artister som for eksempel Ulf Lundell, Eldkvarn, Imperiet, Perssons Pack og Olle Ljungström.
Så ja, vi snakker virkelig om «lyckliga tider» og «karusellkveldär» for en ung mann som elsket å vandre gatelangs i Göteborg både sent og tidlig. Studiene? Det ordnet seg det også.
For et par uker siden lyttet jeg for første gang på et helt album av Viktor Olsson fra Stenungsund, Sverige. Jeg hadde hørt et par suverene singler fra plata tidligere, så forventningene var ganske store. Forventninger som ble innfridd og vel så det etter et par raske gjennomlyttinger. Nå, fjorten dagen senere, hører jeg på «Allt Jag Ville Säga» minst en gang daglig.
Enkelt forklart lager Viktor Olsson popmusikk med stort hjerte. Det er sjelden jeg eksponeres for låter som så til de grader fester seg nesten umiddelbart, for så å nekte og slippe taket. Problemet med mye av musikken som fenger umiddelbart, er at jeg fort kan gå litt lei. Når det gjelder Olssons tredje album, «Allt Jag Ville Säga», er det omvendt, jeg vil bare ha enda mer.
At jeg setter plata så høyt, henger helt sikkert sammen med at jeg i lydbildet fornemmer konturene av favorittartister som Håkan Hellström, Moneybrother, Eldkvarn, Ulf Lundell, Olle Ljungström, Lars Winnerbäck, Markus Krunegård, Jacob Hellman, Peter LeMarc, Bo Kaspers Orkester, Magnus Johansson og Hästpojken.
Når det er sagt; Victor Olsson makter på elegant vis å skape et eget musikalsk univers som står mer enn godt nok på egne ben. Olsson klarer – som allerede nevnt – å trylle fram avhengighetsskapende melodier. Han er i besittelse av en behagelig og lun stemme, og han evner å lage svært gode tekster der det settes ord på livets mange opp- og nedturer. Eller som han synger på den nydelige avslutningslåta «Vi än Inte Där än»:
– Vi er ikke der ennå, men vi nærmer oss.
En låt som får meg til å tanke på Van Morrisons mektige «In The Garden». På nesten like fine «Saknar Dig Nog» popper (ifølge mine ører) Don Henlys «The Boys Of Summer» opp i horisonten. Og det kan jo ikke bli feil.
Når det gjelder produksjonen, treffer Olsson og hans medprodusenter blink. Det luftige og elegante lydbildet, der kassegitarer, blåsere, synther, tangenter og strykere får det beste ut av hverandre, tilfører låtene en elegant letthet som løfter lytteren noen centimeter over gulvet.
«Allt Jag Ville Säga» består av ni låter jeg ikke gidder å rangere. Alle fungerer nemlig for meg. Vi snakker klassiske poplåter med det lille ekstra som i mitt univers burde vært på alles lepper. Men jeg kommer likevel ikke utenom å nevne «Elin», «Stora ängen», «Liljor &Vin», «Evergreen» og «Du/jag». Fem låter som får lykketermometeret mitt til å gå fullstendig amok.
Da er det bare å begynne og glede seg til Jacob Hellmanns oppfølger til sitt debutalbum som ble sluppet i 1989. Noe som nesten er for godt til å være sant. Men om noen få måneder er det en realitet, så det er bare å lukke øynene og begynne å drømme.
Foto: Pressebilde
