I jungelen av nye utgivelser har Popklikk valgt å fokusere på fem album som har fått alt for lite oppmerksomhet av norske anmeldere. Fem album du definitivt må sjekke ut om du ønsker å følge med i svingene. Spilleliste med fire låter fra hvert album finner du nederst i saken.

Julian Baker: «Little Oblivions» (album)

Julian Baker, som tidligere har samarbeidet med blant andre Phoebe Bridgers, har laget et album der sterke og personlige tekster jager i takt med tidvis uhyre sterke melodier. Musikalsk beveger Baker seg i et landskap der elementer av rock, shoegaze og pop dominerer lydbildet. Produksjonen er mektig, ja tidvis nesten storslått, men flere av låtene er likevel akkurat så nedpå at «Little Oblivions» oppleves som et variert og lekent album. Baker synger med så stor innlevelse og autoritet at desperasjonen som ofte ligger på lur får akkurat passe stor boltreplass. Å hevde at «Little Oblivions» er en maktdemonstrasjon er på ingen måte en overdrivelse. Beste kutt: «Hardline», «Heatwave», «Relative Fiction», «Bloodshot», «Ringside» og  «Faithhealer». (Espen A. Amundsen)

Cloud Nothings: «The Shadow I Remember» (album)

Cloud Nothings kjenner jeg ikke så mye til fra før, selv om de har eksistert en stund. Hvis du er sulten på litt klassisk amerikansk indierock i frisk nittitallsstil, kan dette definitivt være noe for deg. På det ferske albumet «The Shadow I Remember», er låtene forbilledlig korte og gitarene skarpe hele veien, krydret med små doser piano og hissig tromming. Den flate vokalen bidrar til et tidvist litt anonymt preg, men plata har sine definitive vitaminpiller. Og så er det alltid gøy med utenlandske band (de er fra L.A) som har «norske» låttitler. Beste kutt: «Oslo», «Nara», «Am I Something». (Morten Solli)

Hayley Williams: «FLOWERS for VASES/descansos» (album)

Ok, muligens et par låter for mye, men du verden så nydelig dette har blitt. Williams lager vakker, stillegående og ettertenksom musikk med hjelp av svært enkle hjelpemidler. Omringet av kassegitarer, piano og strykere bygges det opp et varmt og effektivt lydbilde som tilfører låtene en autentisk glød. Williams finstemte vokal leder låtene elegant framover uten store fakter. Tekstene dveler rundt oppvekst og livserfaringer på en fin og følsom, men også nøktern måte. Noe låter som «Trigger», «Over The Hills», «Inordinary» og «No Use I Just Do» og «Find Me Here» trolig er de beste eksemplene på. (Espen A. Amundsen)

Pearl Charles: «Magic Mirror» (album)

På sitt andre album kliner Pearl Charles til med et svært melodiøse og sjarmerende låter som sender tankene til 70-tallet og artister som Tina Charles, ABBA, The Carpenters og Carole King. Enkelte av låtene flyter rundt i et musikalsk landskap der disco -og countrymusikk med den største selvfølgelighet omfavner hverandre. At Pearl har lyttet seg gjennom mange soulplater er det heller ingen tvil om. «Magic Mirror» er med sine bittersøte tekster og solbrente melodier et album som det er vanskelig å argumentere mot. Der er bare å nikke og være enig for deretter  å kaste seg ut på dansegulvet eller rett i svømmebassenget. Beste kutt: «Only For Tonight», «What I Need», «Don’t Feel Like Myself» «Take Your Time» og «All the Way». (Espen A. Amundsen)

Hayley Whitters: «Living The Dream» (album)

Nå snakker vi, countryelskere! Med «Living The Dream» har Hayley Whitters laget akkurat den skiva countrymusikken trengte nå. For Hayley har både bein i nesa, sansen for nydelige melodier og evnen til å skrive kruttsterke og sjelfulle tekster. Musikken hennes er både svært iørefallende, troverdig og genuin – her er det det ikke plass til verken patetiske tekster eller et kjedelig og forutsigbart lydbilde. Her er det stort sett bare plass til låter som tvinner lytteren rundt lillefingeren. Etter å ha prøvd å slå igjennom i Nashville i 10 år, ga Hayley til slutt pokker i å prøve og passe inn og heller konsentrere om å lage musikk hun kunne stå inne for. Noe som var et meget klokt valg. Om ikke Hayley erobrer verden i løpet av kort tid skjønner jeg ingen ting. Beste kutt: «Ten Year Town», «Dream, Girl», «Janice At The Hotel Bar», «Loose Strings» og tittellåta. (Espen A. Amundsen)