… til årets beste plater som har fått alt for lite oppmerksomhet, og som definitivt kan overraske stort når årets beste utenlandske plater skal kåres på Popklikk på nyåret. Her kan du lese utdrag fra Popklikks anmeldelser av platene:
The Tubs: «Dead Meat» (album, 2023)
Musikken på The Tubs sitt debutalbum «Dead Meat», får Popklikk til å tenke på en salig blanding av Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens og Cleaners From Venus.
På åpningslåta, «Illusion pt.», er bandets slektskap til post-punkens mange inspirasjonskilder ekstra tydelig, der hakkede gitarriff og snakkevokal setter det hele i gang, før en haug med gitarer og en herlig vokal, som høres ut som lillebroren til Richard Thompson, overtar. Som på resten av plata domineres lydbildet av hissige gitarriff og janglete gitarer med superkrefter.
Selv om «Dead Meat» definitivt en plate som bærer med seg mange spor fra noen av musikkhistoriens beste artister, klarer den walisiske gjenger med god margin å skape et musikalske uttrykk som står godt på egne ben. Noe som har resultert i et usedvanlig frisk og energisk debutalbum.
Esther Rose: «Safe to Run» (album, 2023)
Alt-countrymusiker Esther Rose er ute med sitt fjerde album, og heller ikke denne gangen er det mer country igjen i Rose enn det må være. Rose har tidligere blitt sammenliknet med navn som Caitlin Rose og Margo Price.
Første låt ut på den nye plata Esther Rose er «Stay», som åpner på demo-aktig vis. Men nerven er der fra første tone. Skiva blir direkte fantastisk fra låt nummer tre, «Spider», og utover går det på skinner. Tittellåten, samarbeidet med Hurray For the Riff Raff, «Safe to Run» er platas høydepunkt, en låt med klassikerpotensiale, med referanser til 60-/70-tallets evergreens. Den er så latterlig bra at jeg måtte sjekke om den er kreditert Neil Young eller David Crosby, men neida, den er skrevet av Rose selv og en mann ved navn Nick Cohon. Popklikk elsker de enkle, men fine oktavgrepene på gitar mot slutten av låta.
Esther Rose har med «Safe to Run» gitt ut noe så sjeldent som et ektefølt og genuint album, en plate av den typen som kun dukker opp en gang i skuddåret. I tillegg til svært god låtskriving synger Rose bedre enn noensinne på denne skiva.
Hurry: «Don’t Look Back» (album, 2023)
Først litt bakgrunn, før hyllesten fortsetter: Hurry er bandet til Matt Scottoline fra Philadelphia. Bandet gir ut plater på Philly-labelen Lame-O Records som Popklikk holder som en av de beste og mest interessante i indie-verden akkurat nå, med artister som Dazy, Mo Troper, Slaughter Beach, Dog og Big Nothing blant utgivelsene.
«Don’t Look Back» er en fantastisk fin plate i gitarpop/powerpop/indierock-sjangrene (take your pick, liksom). Den er breddfull av melodier, hooks og stemninger som gjerne trekker tanken i retning av ulike band som var store på 90-tallet. I grunnen kan vi kanskje si at plata høres litt ut som om Teenage Fanclub og Nada Surf har startet en gruppechat, med The Lemonheads og Fountains of Wayne som assosierte medlemmer.
Hurry gjør et mesterstykke i å destillere og videreforedle alle innflytelsene til et moderne power pop-mesterverk. Lydbildet, gitarstemningene, melodiene og harmoniene går opp i et større hele, rett og slett.
Det er så formsikkert, dette. Låtene bygger på en knallsterk melodi, mesterlig bruk av hooks, innslag av blåsere, gnistrende gitarsoloer, outro’er til å få gåsehud av og mesterlige små vokalvendinger som endrer tonen litt og gjør ting friskt og interessant over ti spor.
The Lemon Twigs: Everything Harmony» (album, 2023)
På sitt fjerde album, «Everything Harmony», fortsetter brødrene D’Addario å overbevise stort med musikk som sender tankene tilbake til fortiden. Musikk i skjæringspunktet softpop, kammerpop og yachtrock, der særlig artister som The Beatles, The Beach Boys, The Bee Gees, Sparks, Big Star, Simon & Garfunkle, Emitt Rhodes og Todd Rundgren, rett som det er dukker opp til overflaten. På glimrende og svært melodiøse «What Happens To A Heart», dukker det til og med opp litt ABBA-vibber. En låt bygd opp rundt en massiv trommelyd, piano, orgel, cembalo, celesta og himmelske koringer.
Arrangementene på plata er så til de grader gjennomførte at man kunne skrevet en avhandling om hvordan brødrene og deres hjelpere jobber. Omringet av cembalo, vibrafoner, althorn, strykere og lag på lag med fantastiske vokalharmoniene, fremstår flere av låtene som små popsymfonier både Brian Wilson og Todd Rundgren hadde vært stolte av. Å lytte på tittellåta og åpningssporet «When Winter Comes Around», der instrumentene og vokalharmoniene flyter lekende lett rundt i lydbildet, er trolig med på å fremme både livskvalitet og livslengde. Men, akkurat det kan man vel egentlig si om alle låtene på plata.
Hannah Georgas – «I’d Be Lying If I Said I Didn’t Care» (album, 2023)
Georgas og medprodusent Sean Sroka har gjort noen smarte grep med produksjonen. Lydbildet er blitt mer organisk og distinkt. Både arrangementene og Georgas selv har fått mertilstedeværelse, og det kler Georgas godt. Utrolig vakre og triste «Beautiful View» holder også høy standard. «Not The Name You Say» er en sterk episk sak med et suggerende komp. Georgas skriver meningsfulle og selvransakende tekster med universell appell.
Men, fantastiske og melankolske, «Home», er fortsatt skivas numero uno. Vi snakker The Cure-gitar og et av årets sterkeste refreng der tekst og melodi møtes i en opphøyd enhet. Langt fra hverdagskost i disse dager.
«Money Makes You Cool» er også et imponerende spor, med sitt svære soniske refreng, og kommer høyt opp på barometeret sammen med «Better Somehow», «Beautiful View» og «Home».
På platecoveret ser vi Hannah Georgas i sitt rette element i hjemmestudioet. Om plata er spilt inn hjemme skal være usagt, men det låter uansett fortreffelig, selv om det er nødvendig å gi plata noen runder i spilleren. Gjør du det, sitter du igjen med en av årets fineste lytteropplevelser.
