Konsertanmeldelse: Patti Smith – Sentrum Scene, 20. Juni 2023
Ord kan fort bli fattige etter å ha blitt bombardert med 100 minutters Patti-energi. I en alder av 76 år makter hun fortsatt å formidle den rå essensen i sitt budskap; hun har ikke gitt opp, folk har stadig muligheten til å komme sammen for å ta grep om sin egen fremtid. «We have one more chance» roper hun ut i et budskap som sikkert kan oppfattes som naivt og dogmatisk.
Tekst og foto: Herman Berg
Men, det er overhodet ingen tvil om at hun mener det, av og med hele sitt store hjerte.
Meldingene hennes er forfriskende blottet for ironi og tvetydighet. Den eldre Patti Smith fremstår fortsatt som genuin, også når hun møter fansen i en signaturrunde på Tronsmo Bokhandel mellom to konserter på Sentrum Scene. Patti tar en prat med hver enkelt av de fremmøtte før hun signerer sin ferskeste bok, «A Book of Days». Hun tar seg også tid til noen små betraktninger mellom låtene i den første av to konserter på Sentrum og dedikerer en del av sangene til ulike mennesker hun har møtt i sin over 50 år lange karriere som musiker, fotograf, forfatter og poet.
Ja, hun er definitivt feminist, og samtidig veldig lite feminin. Hun entrer scenen i olabukser, vest og svart dressjakke. Allerede i andre låten spytter hun, bokstavelig talt, utover scenen. I en ironisk tvist hevder pønkdronninga å være opptatt av renslighet i kjølvannet av pandemien, mens hun drikker vann for å rense munnen etter å ha spredt basillene sine blant Oslo-publikummet. Og hun fortsetter med korona-humor i en slentrende stil. Hun trodde hun skulle spille på Rockefeller (som hun gjorde i 2004) og kjente seg ikke igjen. Hadde pandemien faktisk endret verden så pass mye?
Patti Smith har ikke bare overlevd som artist i en pandemi, men står også midt i kampen for ytringsfriheten. I en tid hvor det konsekvent blir stilt spørsmål ved hva vi faktisk har lov til å formidle, hadde det vært befriende om hun denne gang lirte av seg «Rock n’roll Nigger», som hun klinket til med i en våt gjørmekonsert på Frognerbadet for 12 år siden. Men akkurat den låten ble i fjor fjernet fra alle strømmetjenester, noe som har gjort mitt favorittalbum, «Easter», langt mer enn én låt fattigere på Spotify.
Til og med Patti Smith må altså inngå kompromisser!
Men det gir vi pokker i der rockeikonet fra New Jersey hever begge armene i været og skriker: «I want you to feel yourfucking freedom!» Det er omtrent midt i settet, under en lang versjon av «Beneath The Southern Cross». Her får sønnen Jackson Smith briljere på gitar. Det pleide å være Lenny Kaye fra The Patti Smith Group som hadde den rollen. Da hun spilte på Norwegian Wood i 2011 lekedanset hun med Lenny, langs låret hans. Nå sier hun seg fornøyd de få gangene sønnen ler av den dårlige humoren hennes.
Og jeg selv tar meg i å være kritisk til at hun har med familien på turné. I «All Along the Watchtower» tenker jeg at Jackson Smith er ingen Jimi Hendrix. Og det trenger han jo ikke være. I «Beneath The Southern Cross» er sønnen såpass modig at han underveis svinger innom klassikeren «Beck’s Bolero», der både Jimmy Page og Jeff Beck briljerte i sin egen versjon av det klassiske Ravel-stykket i 1966. Her får Jackson virkelig vist det han kan.
Med Seb Rochford på trommer og Tony Shanahan på bass/tangenter er det et perfekt orkester som understøtter legenden hele kvelden gjennom. Patti plukker innimellom opp den akustiske gitaren og viser en nydelig selvironi allerede i andre låten («My Blakean Year»). «Are you ready to be assaulted by four chords!!» På 70-tallet pleide det å holde med tre akkorder, forklarer hun. Nå har hun avansert til fire, vel egentlig fem i denne låten, men den siste fikser hun ikke.
Hennes største hit svis av allerede i tredje nummer. «BecauseThe Night» er en Bruce Springsteen-komposisjon han ikke fikk dreisen på. Den svinger heller ikke helt for Patti denne kvelden. Har vi grunn til å være bekymret? Nope, den kommer bare litt for tidlig i settet, før fru Smith er blitt skikkelig tøyelig og gjort stemmebåndet føyelig.
Hun snakker seg gjennom en stor konsertopplevelse hun nettopp hadde hatt i Longyearbyen på Svalbard («This is dedicated to the husky dogs of Svalbard. I wanted to kidnap Foxy and bring her home. I fell in love with her!»), etterfulgtav «Boy Cried Wolf». Så nok en Dylan-låt ved navn, «One Too Many Mornings» som til forveksling er lik «The Times They Are a-Changin’».
Deretter en lang utredning om en spesiell kaptein på et svevende skip, en kaptein som fuglene elsket høyt, etterfulgt av komposisjonen «Nine» fra det siste albumet som ble gitt ut i 2012, egentlig en bursdagssang til Johnny Depp, der Tom Verlaine (eks Television) spiller gitar.
Så hyller hun nettopp den samme Verlaine med en låt fra førstealbumet «Horses». «Break It Up» kom til etter en drøm hun hadde om Jim Morrison. Verlaine, som gikk bort i januar i år, hjalp henne med å ferdigstille komposisjonen, på samme måte som hun hjalp Springsteen med «Because The Night».
Igjen viser publikummet stor takknemlighet for at Patti deler, men så er det også slutt på all tørrprat. Smith beordrer alle opp fra stolene (ja, det er en sittned-konsert, utrolig nok!) – vi er i gang med rock’n’ roll-showet!
«Dancing Barefoot» er bare en fantastisk låt som aldri kan slå feil. «Pissing in a River» er allerede etterspurt fra en fan på første rad, Patti dedikerer denne til Tina Turner. Så kommer åpningsfrasen «Jesus died for somebody’s sins but not mine!» Da vet ALLE hva som kommer. Mergingen av Them/Van Morrisons «Gloria» inn i hennes egen kontekst er kanskje noe av det beste som kan oppleves av energiutblåsning live. Dette er en av de mange Van Morrison-slagerne han selv ikke brydde seg om å fremføre under konserten på Over Oslo uka før.
Lokalet er blitt en sydende, kokende klubb, hvor alle danser og synger og hojer og gliser. Patti koser seg stort og vil knapt gå av etter det ordinære settet. Vi vet likevel at det kommer mer. Overraskende nok tar hun oss nok en gang tilbake til aktivisten. Hun mener vi nordmenn vil forstå låten «Peaceable Kingdom». Om den 23 år gamle amerikanske aktivisten Rachel Corrie, som dro til Gaza-stripen og ble kjørt over av en bulldoser i en ulykke.
«Maybe one day we’ll be strong enough
To build it back again
Build the peaceable kingdom
Back again»
Fru Smith avslutter som forventet, med «People Have the Power» fra albumet «Dream of Life». Det er det eneste albumet hun lagde med sin ektemann, Fred «Sonic» Smith (best kjent fra MC5). Han er faren til gitarist Jackson og gikk bort allerede i 1994. Da albumet kom i 1988 var det et opphypet comeback etter mange års fravær fra musikkscenen. Jeg husker jeg synes det var skuffende at hun tydde til billige hippie- og ræddis-grep.
Paradoksalt nok står den låten som en påle i dag, langt sterkere enn den gjorde på 80-tallet. Vi trenger stadig å minne oss på hvem som egentlig bør ha makten. Menigheten hennes er i hvert fall frelst. Folket har fått sitt, til neste gang vi treffer Patti Smith igjen.
Vi håper det ikke blir lenge til. Det er rått, rett og slett. Rått og ekte.
Patti Smiths spilleliste Sentrum Scene, tirsdag 20. juni 2023:
1. Waiting Underground
2. My Blakean Year
3. Because the Night
4. Up There Down There
5. All Along the Watchtower
6. Summer Cannibals
7. Beneath the Southern Cross
8. Boy Cried Wolf
9. One Too Many Mornings
10. # 9
11. Break It Up
12. Dancing Barefoot
13. Pissing in a River
14. Gloria
Ekstranummer:
15. Peaceable Kingdom
16. People Have the Power
