Plateanmeldelse: Kevin Morby – «Sundowner» (album, 2020)

Dere vet den følelsen når en lang dag med sol og glede nærmer seg slutten og sola forsvinner langt der borte langs horisonten. Sakte, og så med ett er dagen over og nattens mulm og mørke overtar. Og en slags tristesse legger seg kanskje over den tidligere så gode stemningen? Sundowner kaller Kevin Morby den følelsen.

Den godeste Kevin har flyttet hjem til Kansas City etter å ha bodd på begge kystene i USA, henholdsvis i New York City og Los Angeles. Dagene på de store flatene i USAs geografiske sentrum er vindfulle og preget av det langstrakte utsynet, virker det som. Sola står høyt på himmelen om sommeren: heten er til å ta og føle på og støvskyene svøper seg rundt det meste.

På «Sundowner» er det nesten så man kan ta og føle på den sola eller de støvfylte dagene i bilen eller sittende på «front porchen». Men, så er det fraværet av sola også da og metaforen det utgjør: et slags mørke senker seg over kropp og sjel?

Kevin Morby ga ut den meget fine «Oh My God» i 2019. Det var et stort steg videre, med større arrangementer, flere instrumenter og Spiritualized-stemning i et konseptalbum om religionens plass (eller ikke) i livene våre. «Sundowner» er et skritt tilbake til et mer dempet og nedstrippet uttrykk, slik Morby er kjent for, i sterke plater som «Singing Saw» og «Harlem River».

Deler av «Sundowner» er spilt inn i et skur i Morbys hage, under selv-isoleringen som fulgte av pandemien. Det høres. Noe av dette er ganske lo-fi, der fire-sporsopptakeren skurrer og går i bakgrunnen. Samtidig har han tatt seg tid til en tur i et større studio og har lagt litt mer kjøtt til beinet med mellotroner, koring og rom i lydbildet.

Grunnuttrykket er som sagt ganske nede, spesielt i platas sentrale del med tittellåta «Sundowner» med en nesten hviskende Morby som drar fram sin indre Cohen, fantastiske «Campfire» der lyden av et brennende bål utgjør et særegent mellomspill og «Don’t Underestimate Midwest American Sun» hvor Morby høres ut som han beskriver forsøket på å leve et normalt liv midt i all galskapen rundt oss.

Andre steder drar Morby fram den elektriske gitaren, som på åpningslåta «Valley» og den korte, men effektive Neil Young-rockeren «Wander». På tross av alle disse fine låtene, så synes Popklikk at den atmosfæriske «A Night At The Little Los Angeles» er platas mest iørefallende. Kanskje fordi den er ganske nær deler av «Oh My God», men også gir assosiasjoner til «Singing Saw» som denne anmelderen holder som diskografiens beste.

I en låt som dette og «Provisions» klarer Morby med svært lite prangende virkemidler å trekke meg som lytter inn. Det er ikke spesielt catchy, kan vi si, men det er en stemning som rett og slett overbeviser.

Og da har jeg ikke en gang nevnt tekstene. Morby ble med «Oh My God» anklaget av noen anmeldere for å vandre i klisjeer. Det synes ikke Popklikk. Denne gangen setter han fint ord på både det personlige og større spørsmål, som i avsluttende «Provisions»: «There’s a dead deer up the road / Must be an omen / From an hour ago or so / Must have been chosen». Fint, nært, iørefallende og noe vi gjerne vil sette på mange ganger. Det trenger vi i grunnen mer av, ikke mindre.

Foto: Promo (Kevin Morbys hjemmeside)