At Popklikk-redaksjonen elsker Håkan Hellström er absolutt og definitivt ikke en hemmelighet. Når Håkan synger dåner vi med foldede hender og blødende hjerter. Sånn har det alltid vært.

Men hva nå, Håkan? Får den nye skiva di, ”Du gamla du fria”, oss til å forbli i nuet skiva igjennom?

Nå skal dere høre.

”Du gamla du fria” ble fortært 10 ganger av Popklikk-redaksjonen på strekningen Newcastle – London. I en leiebil. Litt sånn Phil Spector-metoden. Om skiva fungerer på en spiller i en bil, ja da er det meste gjort.

Etter første lytting trengte vi en røyk og en Pommac. Herman himlet med øynene, Espen klødde seg i bakhodet og Redaktøsen tørket tårer.

– Gråter du? spurte Herman.

– Nei, hikstet Redaktøsen.

– Se, en elefant, ropte Espen.

Etter andre gjennomlytting ramlet følgende ord rundt i bilen:

– Litt annerledes, kanskje, sa Herman.

– Jepp, svarte Espen.

– Jada, det er tårer, hulket Redaktøsen.

– Mio utan Jumjum, snufset Espen.

– Litt annerledes, men sabla fint, brølte Herman.

Da vi ankom London var konklusjonen krystallklar. Håkan leverer nok en gang. At to av låtene, ”Du gamla” og ”Hoppas att det går bra för de yngre”, tråkker opp nye stier for krølltoppen fra Göteborg, synes vi er både vakkert og stilig. Særlig sistnevnte, der stemmene til verftsarbeidere (nada Håkan) fra den gang da omfavnes av en svært dansbar melodi, fungerer overraskende bra.

Herman uttalelse om at skiva minner litt om en musikal, ble applaudert. Regnet av strykere og studiosnekrede lydkulisser er med på å fremheve nettopp dette. Både Espen og Redaktøsen trakk fram Håkans måte å variere vokalen på.

– Jeg elsker at Håkan høres ut som en 60-åring på låter som ”Öppen gennom hela natten” og ”Elefanten & sparven”, ivret Tøsen.

– Eller som en 18-åring med hjertet i halsen på ”Ingen oro, tjabo!”, sukket Espen.

Etter en pint på hotellet var vi skjønt enige om at Håkan, på «Du gamla du fria”, har flyttet litt på brikkene, men at musikken fremdeles ligger tett opptil det hellströmske vi er så glade i.

Redaktøsen talte for alle da hun banket inn med spiker og tang at Håkan fremdeles lager låter som treffer akkurat der de skal: Mitt i hjertet og rett i fletta.

Hva så med favorittlåter?

– Jeg må gå for ”I sprickorna kommer ljuset inn”, begynte Herman. Den er litt sånn psykedelisk Madchester. Et deilig refreng og mange morsomme krumspring lydmessig.

– Åhh, vanskelig, fortsatte Redaktøsen. ”Jag utan dig” er naivt vakker og ”Valborg”-aktig, men jeg går nok for… ehhh… ”Du fria” er vanvittig rytmisk og dansbar…

– Kom igjen, nå da, snappet Herman.

– Ålraigt, det må bli ”Öppen genom hela natten”. Litt Chicago-ish, praktfullt piano, dyp røst og melodiøst trøkk. Ja, også er Lena og Fernando med. Snygt!

– Romantikeren i meg går for dundervakre, tristglade og viseaktige ”Ingen oro, tjabo”, avsluttet Espen uten å blunke. Kommer garantert til å bli spilt mye live. En fremtidig klassiker.

Så, joda, Popklikk elsker fremdeles Göteborgs stiligste krølltopp. Litt mer motstand, ja vel, men som Herman påpekte litt utpå natta : helheten treffer med hele seg. Og litt til.