Jonathan Wilson: «Fanfare»

«Fanfare» er et vanvittig mangfoldig og ambisiøst album som på utsøkt vis blander rock, pop, jazz, soul og country. Etter første gjennomlytting går tankene først og fremt til britiske artister som Pink Floyd, Richard Thompson og 10cc.

Alt snakket om Laurel Canyon og Eagles, Jackson Browne, Fleetwood Mac og Crosby, Nash, Stills & Young, faller først på plass etter enda noen runder. Og da ramler jaggu meg John Lennon, The Band, Wings, Steely Dan og Supertramp (!) også inn i knollen.

Nada Surf: «You Know Who You Are»

«You Know Who You Are» er akkurat det man kan ønske seg. Deilig powerpop ispedd så store doser melodiøsitet at armer og bein flyr i alle retninger.

Liker du artister som Big Star, Sloan, Fountains Of Wayne, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Jason Falkner og The Rubinoos er det bare å sette i gang.

Om du begynner med firkløveret «Animal», «Out Of The Dark, «Cold To See Clear» og «Believe You’re Mine», er du frelst innen klokken slår tolv.

The Lilac Time: «No Sad Songs»

På sitt niende album plasserer Stephen Duffy og The Lilac Time prikken elegant over i’en. «No Sad Songs» er et dypt romantisk album, fylt av låter om tro, håp og kjærlighet. Nå og da kan det høres ut som Paddy McAloon har vært en tur innom på kaffe, andre ganger flyr tankene til Van Morrison og Nick Drake.

Enkelte av låtene er så inderlige og vakre at pumpa går fullstendig amok. Noe som i stor grad skyldes at lydbildet fylles opp med blåsere, lettbente kassegitarer og en og annen banjo eller steelgitar.

Om dagen er litt trist og lei er «The First Song Of Spring», «The Wedding Song», «Prussian Blue» og tittelåta som blå resept å regne. Og når sola treffer vinduskarmen,  er det bare å svinge seg etter svansen med «Babylon Revisited» som følgesvenn.

Brett Dennen: «Smoke And Mirrors»

I den beste av alle mulige verdener hadde «Smoke And Mirrors» fått en haug knallgode anmeldelser samtidig som sprettballåter som «Wild Child», «When We Were Young» og «Out Of My Head» hadde dundra ut av radioen 24/7.

Dennen er dessuten en mester i å kombinere de spretne låtene med melankolske og såre sanger. Noe som innebærer at «Smoke And Mirrors»  aldri blir kjedelig eller repeterende.