Plateanmeldelse: Bruce Springsteen – «Only the Strong Survive» (album, 2022)
Foto: Sony Music (promo)
Litt ut i Springsteens heidundrende Born in the USA-turné slapp The Commodores sin hyllest til Marvin Gaye og Jackie Wilson, som begge døde i 1984. I april, to måneder før Bruce inntok Göteborg og undertegnede fikk med seg sin første konsert med sjefen, nådde «Nightshift» tredjeplassen på Billboard-lista – Bruce’ egen «I’m on Fire» var nr. 6 på samme liste.
Når Springsteen drøyt 38 år seinere endelig gir ut et cover-album med et nennsomt utvalg soul-favoritter, er «Nightshift» med The Commodores (deres første hit uten Lionel Richie) et like selvfølgelig innslag som Motown-kollegene The Four Tops og Jimmy Ruffin, her representert med klassiske 60-tallshits (og Four Tops faktisk også, litt overraskende, med en 80-tallslåt). Smått fantastiske «Seven Rooms of Gloom» fra 1967 er kanskje ikke den Four Tops-låta du har hørt mest, men når Bruce forsøker å imitere legendariske Levi Stubbs, oser det av respekt, kjærlighet og et inderlig forhold til musikken, selv om han på ingen måte når opp til Motown-legendens vokalkraft.
Albumets eklektiske låtvalg avslører en ekte soulkjenner: du plukker ikke Dobie Grays «Soul Days» (fra 2000!) sånn uten videre, ei heller Tyrone Davis’ fantastiske «Turn Back the Hands of Time» fra 1970 eller Frank Wilsons «Do I Love You (Indeed I do)», hentet fra de mer obskure hjørnene av det rikholdige Motown-gull-arkivet. Det er mye Motown her, omtrent halvparten av albumet. Men når Bruce går til storheter som The Supremes, The Four Tops eller The Temptations, er de mest kjente låtene på trygg avstand.
Springsteen gjør klokt i å styre unna de opplagte standardene – han hadde gjort en utmerket «Soul Man», «Respect» eller «Try a Little Tenderness» om han hadde villet, men gjør i stedet genistreken å hente fram sitt gamle vokalist-ideal, Sam Moore (fra Sam & Dave) til å legge utsøkte harmonier på nettopp Dobie Gray-låta og den helt absurd lekkert framførte Stax-klassikeren «I Forgot to be your Lover» (William Bell).
Jerry Butlers «Only the Strong Survive» er nok også et nytt bekjentskap for mange, mens mange med en visst minimum av sekstitallshistorikk innabords vil dra kjensel på The Walker Brothers’ evigunge «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore».
For en smak denne mannen har!!
Det er som en utsøkt soul-samling med gode venner der din favoritt-DJ på perfekt vis håndplukker låter du bare nesten har hørt før. Låtene er framført med instrumentering og arrangement ganske tett opp til originalene – og det funker aldeles utmerket. Plata er styrt i land ved hjelp av Bruce og hans produsent Tony Aniello (som også spiller det aller meste av instrumentene her) alene – og det er ikke fritt for at man tenker at dette kunne vært enda et par hakk fetere med et fullbesatt E Street Band i aksjon.
Soulmusikkens innvirkning på Bruce kan knapt overvurderes – den er en betydelig del av DNA-et. Og det handler ikke bare om ren musikalsk inspirasjon, men like mye Springsteens overlegent treffsikre sans for kompositorisk dramaturgi, dynamikk og innlevelse – noen doser Roy Orbison er det jo, men minst like mye Wilson Pickett, James Carr, Otis Redding og Sam Cooke, i hvordan Springsteen bygger opp klimaksene og overgangene i mange av sine låter – aldri mer uttalt enn på et album enn på «Born to Run», men også som en underliggende rød tråd i veldig mye av det han siden 1974 har gjort med et stort band i ryggen.
Om noe som helst kan innvendes mot denne uhøytidelige hyllesten til glemte soulperler, må det nesten bli Bruce’ tross alt begrensede evner som vokalist. Vi snakker om en av de store rockevokalistene, men det vokalprestasjonene hans illustrerer i møte med musikken som har inspirert ham siden sekstitallet, er mer enn noe annet hvilket vanvittig oppkomme av ufattelige vokalister som preget denne musikken i storhetstida på 1960- og litt ut på 1970-tallet. Der en Levi Stubbs eller Jimmy Ruffin er klokkeklar høyt opp i registrene, brister det for 73 år gamle Springsteen – ved flere anledninger er stemmen i nærheten av svak der den skal være full av trøkk.
Som et rent overskuddsprosjekt avfødt av virketrang under lange perioder med nedstengning, er det likevel bare å takke og bukke. Det er åpenbart at Bruce ånder inderlig for denne tidløse musikken og gjerne vil hente fram gamle favoritter og obskuriterer og gjøre dem mer kjent for allmennheten.
Det lykkes han med, og som en ekstraservice til Popklikk-lesere har vi selvsagt mekket spillelista med originalversjonene – for dette er også en kurator-gave fra Bruce til fansen:
