Plateanmeldelse (Retro): John Olav Nilsen & Gjengen: «For sant til å være godt» (2009)

En av hovedårsakene til at «For sant til å være godt» treffer blink, er foruten de supre låtene, John Olav Nilsens sjeldent sjarmerende stemme. Kombinasjonen av de litt odde fraseringene, Loddefjord-dialekten og ikke minst den sursøte uttalen, er med på å gjøre guttenes debutalbum til en helt spesiell lytteropplevelse.

At John Olav Nilsen er Loddefjords svar på Håkan Hellström hersker det ingen tvil om. Ikke bare høres han ut som Göteborgs store sønn, det kan også virke som om han har latt seg inspirere av de samme musikalske kildene som den godeste Håkan. Duften av band som The Clash, The Cure, en tidlig utgave av Dexys Midnight Runners, for bare å nevne noen, siver fram fra rillene albumet gjennom.

Men å la seg inspirere er alltid et gode når egenart og inspirasjon glir over i hverandre på en utmerket og helsebringende måte. Noe låter som «Piken med sviket», «Diamanter & kirsebær», «Ikkje fåkk med kjærligheten» og «Ting eg lærte når eg ventet på bussen» er praktfulle eksempler på.

Tekstene er både absurde, morsomme, lengselsfulle og evig romantiske. Noe som gjør dem både interessante, særegne og gode. Flere av tekstene er faktisk så håpløst romantiske at de er en fryd for både øre og sinn. Her pøses det nemlig raust på med pathos, kirsebær og diamanter.

Fordi lykken ofte befinner seg på en rund dings med et lite hull i midten, synes jeg du skal kjøpe «For sant til å være godt». For det kan fort vise seg å være for godt til å være sant.