Plateanmeldelse: Jonathan Wilson – «Rare Birds» (album, 2018)

Wilson lot oss vente en god stund siden utgivelsen av det forrige fulle albumet, Fanfare(2013), men han leverer til gjengjeld musikk som fremstår som rikelig kompensasjon for årene som har gått. (Det er også seks år siden minialbumet, Slide by, som inneholdt to Wilson-originaler og tre covers. Også helt nødvendig i en hver seriøs Wilson-samling).

Det blir gjort relevante poeng av at «Rare Birds» viser opp nye sider av multitaskeren fra Los Angeles Echo Park (der hans Fivestar studios er); trommemaskiner og synther er markant til stede på flere av sangene. Inspirasjonen er å finne mer i engelsk 80-tallspop, enn i Laurel Canyons 70-talls slengbukse-verden hevdes det.

Joda, men ingen må villedes til å tro at at Jonathan Wilson har stengt hippien inne i kjelleren, dette er fortsatt musikk som ville ha fått Jerry Garcias anerkjennende nikk.
​Det tør være kjent at Wilson i en periode samarbeidet med Pink Floyds Roger Waters, både på hans siste album, is this the life we really want? og på hans verdensturné, Us+Them Tour. At det finnes spor av Pink Floyd i det Wilson gjør er strengt tatt ikke nytt, helt fra 2011s Gentle Spirit har noen hørt dette ved siden av Crosby, Stills Nash & Young etc.

Nå oppfatter vi enda flere engelske rockreferanser; tidlig Genesis, absolutt Beatles (sjekk «Miriam Montague»), men for hver synth er det også pedal steel-bidrag fra maestro Greg Leisz og lange meditative strekk som er mer Dead enn Yes. På himmelstormende «Loving you» hører vi stemmene til amerikanske Lana Del Rey og new age-legenden Laraaji (samarbeidet med Brian Eno på hans ambient-plater på 80-tallet). Musikk som overvelder, uansett hvilket pass du måtte foretrekke.

Selv om Jonathan Wilson er en moderne «Captain Manyhands» (klengenavnet på Stephen Stills da han gjorde alt på C,S & N´s første plater) og spiller en endeløs rekke instrumenter, er det heller ikke slik at han ikke har bruk for sine venner og fellow artister. ​​

Rare Birds inneholder således bidrag fra trommeslager Joe Waronker (sønn av Lenny, med R.E.M. og Roger Waters), bassisten Jake Blanton, sangerne Omar Velasco, Josh Tillman (Father John Misty), Jessica Wolfe og Holly Laessig. Samt de veldig viktige keyboardistene Drew Erickson og John Kirby.

Da kan det være smart å ha lest seg opp på det medfølgende heftet «Lyrical Reference and Schematics», som gjør det mulig å henge med på Wilsons referanse-stinne og hengsleløse tekster (joda han synger virkelig «we should fuck right in front of them» på «49 Hair Flips»). Forstår du tegningene som Jonathan har laget av sangenes strukturer (??), antar jeg at du har tilgang på Willie Nelson-tobakk.

Jonathan Wilson har overtruffet forventningene, han har mekket sammen et album som jeg oppfatter som han beste. Han har lykkes med å flytte brikkene fremover, uten å rive ned fundamentet fra de to første platene.

Jonathan Wilson, den barbeinte trollmannen, fører oss fremover, i alle retninger!