Plateanmeldelse: Roger Gresbærg & Foreningen: «Blomsterspråk» (album, 2023)

Musikken som springer ut av «Blomsterspråk», bærer i seg en nærhet til både naturen og det vi bærer inni oss, en tilnærming som har resultert i at jeg har lyttet både langt og lenge. Følelsen av å sitte på en stubbe langt inne i en skog med utsikt til en blomstereng der det spirer og gror, har opptil flere ganger dukket opp i min bevissthet. En opplevelse som, mye takket være Græsbergs lyriske evner, setter tankene i sving rundt livets mange små og store mysterier. For en fyr som meg – som ikke har for vane å bevege meg i ulendt terreng eller omgi meg med duften fra blomster – er musikken som sildrer ut av «Blomsterspråk» som terapi å regne. 

Noe som i stor grad skyldes det jordnære og svært inkluderende lydbildet manet fram av produsent og Popklikk-favoritt Kenneth Ishak, som også bidrar på piano, orgel og kor. Et lydbilde der diverse gitarer, trommer og bass suppleres med perfekte doser med steelgitar, tangenter, blåsere og koring. 

Tekstene til Græsberg er bemerkelsesverdig gode, og bærer i seg både mye livsvisdom og poetisk kraft. Tekster som blant annet tar opp i seg temaer om hvordan man takler motgang, kunsten å bli eldre, å vokse opp på bygda, å høre på det hjertet har på hjertet, forhold som forvitrer, å føle seg fanget i en fortid og å ha troen på at ting ordner seg til slutt. Og sist men ikke minst – at alt her i livet har sin egen tid. 

Det er godt å konstatere at Græsberg og gjengen på mesterlig vis forener de sterke tekstene med deilige og velklingende melodier omhyllet av nydelige arrangementer der særlig Bendik Brænnes og Unnveig Aas’  bidrag på henholdsvis blås og kor er av den svært minneverdige sorten. 

Hver gang jeg har forsøkt å plassere musikken som strømmer ut av «Blomsterspråk», har artister som The Jayhawks, Van Morrison, Bjella, deLillos og Eagles ofte dukket opp i mine indre gemakker. Vi snakker med andre ord om en fin blanding av country, soul og pop parret med en aldri så liten dose funk. 

Etter de tre første låtene, «Ung mann», «Hjerteflom» og «Alt har sin tid», var jeg så begeistret at jeg tenkte at Græsberg og gjengen hadde dyttet alle de beste låtene først i køen. Men, neida, så feil kan man ta, for lykkerusen slapp ikke taket før den siste låta,  «Kjærligheten går forbi», takket for seg. 

Og da er det neppe nødvendig å tilføye så mye mer enn at «Blomsterspråk» er et ualminnelig godt album levert av det som akkurat nå må være et av Norges beste band.