Det er særlig tre artister fra junaiten som har imponert meg de siste årene. Jonathan Wilson, Father John Misty og Matthew E. White.

Tre artister jeg snakker pent om selv til bikkjene jeg møter på min vei. Jonathan Wilson ga ut et av årets beste album i fjor, Father John Misty har allerede avlevert et lite kunstverk og på ”Fresh Blood” nekter Matthew E. White selvfølgelig å være noe dårligere.

”Fresh Blood” er et album som i min verden kommer til å være spilt i fillebiter i løpet av året. Whites debutalbum, ”Big Inner”, ble mottatt med svært åpne armer da det ruslet mot oss for et par år siden. Selv om det tok litt tid å komme under huden på skiva, fant den sin naturlige plass da årets beste plater skulle kåres av Popklikk.

Med tanke på at ”Fresh Blood” faktisk er bedre enn debuten, må det et musikalsk jordskjelv til for at White ikke kan henge nok en medalje rundt halsen når Popklikk avgir årets dom.

Hva er det med denne White, mon tro?

Vel, svært mye. For det første skaper han musikk, som foruten å sende tankene til 70-tallet, blander pop, rock, soul og jazz på en utsøkt måte. For det andre; White er en mann som jobber med detaljene. Du vet, de små, deilige detaljene som smyger seg innpå for hver gjennomspilling og tilfører musikken nytt liv. Og sist men ikke minst; White er i besittelse av et talent få andre er i nærheten av å besitte. Både som formidler, låtskriver og produsent. At han får meg til å tenke på Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Kurt Wagner (Lambchop) er et meget stort pluss.

”Fresh Blood” er stappet full med feelgoodmusikk. Det svinger, det duver og det lindrer. Låter som ”Take Care My Baby”, ”Rock & Roll Is Dead”, «Feeling Good Is Good Enough» og ”Circle ’Round The Sun”, er så slentrende og tilbakelente at de bør nytes i en hengekøye med en kasse pils på fanget.

Etter å ha skrevet denne anmeldelsen samtidig som jeg hørte på ”Fresh Blood”, tittet jeg ut av vinduet, hørte suset over furua og tenkte at livet er et bra sted å være. In Matthew I trust.