Plateanmeldelse: Futurebirds – «Teamwork» (album, 2020)
Det er mange gode band og artister fra andre sida av «dammen», som mange av oss i Europa sjelden eller aldri låner øre til. Kanskje har de ikke distribusjon, så fysiske eksemplarer er vanskelige å få tak, eller de får rett og slett ikke presse eller turnerer aldri i den gamle verden.
Ett av disse bandene som vi er ganske sikre på er oversett og lite hørt på denne siden av Atlanteren er Futurebirds. Denne godgjengen på fire faste bandmedlemmer er fra Athens, Georgia og relativt store i USAs undergrunn. Eller undergrunn? Futurebirds er et av de der hardtarbeidende amerikanske bandene som virker å være på evig turne, på en årelang ferd mellom amerikanske byer og konsertsteder.
«Teamwork» er bandets fjerde fullengder, i tillegg til en del singler og cover-EP’ene som ble samlet på «Portico» i fjor. Futurebirds har hele tiden laget en form for kosmisk post-country med lette indie-tendenser og noen psykedeliske krumspring. Samtidig var «Hotel Parties» fra 2015 et skritt i retning av et litt mer konsist lydbilde, en trend som fortsettes med «Teamwork».
Det er litt twang, fint arrangerte låter, gode melodier, et øye for tekstlige detaljer og ikke minst spilleglede som kjennetegner «Teamwork». Låtskrivingen er rett og slett den beste de har begått siden starten i 2008. I tillegg preges plata av en fin dynamikk med tre låtskrivere, som også alle spiller gitar og gjør vokalinnsatser.
Thomas Johnsons låter har desidert mest køntri-schwung, ledsaget av hans lett brekete stemme. «Wandering Minds» er en sløy køntri-låt, med signaturgitarer og en finfin steel-gitar, mens «All Damn Night» sender tankene i retning av tidlig My Morning Jacket. På «My Broken Arm», som er en enda mer trad country-rocklåt, synger Johnson om livet på veien for et band som ikke har et stort apparat bak seg: «The money’s no good / Yeah, the money’s no good».
Med sin akustiske gitar og sjarm er Daniel Womack bandets åpenbare talent på sosiale medier, sjekk ut! På «Teamwork» bidrar han endelig med flere låter enn tidligere, hele tre denne gangen, mot en på den forrige plata (den helt fantastiske «Rodeo»).
Her trykker Womack til med herlig country-rock i «Trippin’» (om oppsidene og nedsidene ved å isolere seg fra samfunnet rundt seg), «Killing Ground» (om vonde minner og frykten for å oppleve dem på nytt) og «Wear It Out», en utrolig bra låt som jeg tror handler om å holde ut og tro på prosjektet sitt.
Sist, men ikke minst bidrar bandets gitarsjef Carter King med sedvanlig sterke låter. Hans sound ligger nærmest indie-rocken, med anelsen mer skurr og trøkk i gitarer og låter. Samtidig er han på «Teamwork» ikke redd for å ta i bruk både blåsere og mer luft i arrangementene, hør bare på nydelige «Waiting On a Call» som langsomt smyger av gårde til fra akustisk klimpring til en ganske stor rockelåt.
På «Crazy Boys» og «Dream, Fam» er det drivende gitarer og fine blåserarrangementer som drar de litt kryptiske tekstene til King opp mot de store høydene, mens «Picking up Strangers» er en type låt som Popklikk-favorittene i Susto (ja, de har turnert med Futurebirds) ville vært særdeles fornøyd med.
Nå er det bare å håpe på europeisk distribusjon for vinylutgaven av «Teamwork» og en turne her over for denne fine gjengen. Det hadde de fortjent. Det de også fortjener er langt flere lyttere, for dette er solid og moderne americana med begge beina godt plantet på landjorda, men med den ekte amerikanske drømmen intakt. Bird Fam!
