Plateanmeldelse: The Secret Sound of Dreamwalkers – «Whirlwind» (album)
Oslo-baserte The Secret Sound of Dreamwalkers gjør sine forretninger i en eller annen form for utvidet folk-sjanger. «Whirlwind» setter Popklikks anmelder på en viss prøve, for hvilke merkelapper skal vi sette på denne platen? Merkelapper er som kjent noe vi gjerne bruker for å plassere musikk relatert til annen musikk, både for oss selv og andre, her dere, våre kjære lesere.
La oss heller ty til noen adjektiver. Ektefølt, atmosfærisk, lavmælt, buldrete og om jeg får lov til å si det, jordnært. Sammenliknet med bandets selvtitulerte plate er paletten noe utvidet her. Akustisk folk er fortsatt grunnmuren, men sjelfull rock får også utfolde seg på «Whirlwind».
I sentrum for det hele har vi vokalist og gitarist Kristine Marie Aasvang. Hennes stemme er fra øverste hylle, i tradisjonen fra Laurel Canyon og Joni Mitchell. Hun synger kontrollert, men også med en dramatiserende vibrato som gir selv en enkelt arrangert akustisk ballade ekstra liv og bredde.
Med seg har Aasvang multi-instrumentalist Thomas Bergsten og trommeslager Alexander Lindbäck. De bidrar til et sirlig lydbilde som vokser når gitarene får lov til å vrenge mer og perkusjonen utfolder seg utover «vispingen» i de mer akustiske låtene.
Albumets åpningslåt, «Wait a Little Longer», kjennetegnes av et lydbilde med en tilsynelatende enkel melodi som omgis av tunge trommer, en variert bassgang, dronete gitarer, sitar og Aasvangs rekkevidde som vokalist. Dette nærmer seg en form for psych-folk, uten at det blir for utflytende, og låta klokker inn på litt over fem minutter.
I den groovy singelen «Maybe I Meant Nothing to You» kombinerer bandet folk-grunnlaget med et mer ekspansivt og rockete lydbilde. Spesielt iørefallende er en perfekt timet gitarsolo og en sylskarp basslinje. Aasvang viser igjen bredden i sitt vokalregister og resten av bandet korer litt bak i lydbildet. Temaet er hjerte/smerte av et eller annet slag, og det å kjempe seg videre.
«I Do Know the Story» er en langt mer lavmælt affære. Aasvang synger nydelig over en akustisk gitar og lydeffekter som høres ut som de spilles et annet sted i rommet. Dette er en kvalitet ved plata. Flere ganger tenker jeg at her er jeg i et rom hvor jeg sitter nærmest vokalisten, mens gitaristen sitter i et hjørne «der nede et sted». Dette gir en dybde i lydbildet som tjener albumets litt mystiske atmosfære.
«Fighting the Flames» får meg til å tenke på ørken-køntrien til Calexico med kvinnelig vokal på besøk, mens «So Far Lonely» er nok en mer akustisk låt der Aasvangs vokal bærer det hele med bravur.
I platas midtparti lar The Secret Sound of Dreamwalkers gitarene våkne litt mer til liv. «Drink Sink Dive» rocker mer enn det meste på folk-scenen i dag, mens «Carry Your Shit Around» sender tankene i retning av Madrugadas drama-fylte rock. Aasvang imponerer igjen i et bittert oppgjør med en signifikant annen. Den støyete avslutningen inkluderer en sitar, og vi er plutselig kastet tilbake til sen 60-talls rocke-estetikk!
Etter denne rockeutblåsingen er «Wind and the Rain» nesten for pop å regne, mens tittelsporet «Whirlwind» kanskje er albumets mest konvensjonelle folk-låt, med et strøkent lydbilde som kunne gått rett hjem i California på 1970-tallet. Når avsluttende «Aching Street» sakte mediterer seg av gårde smiler jeg, tenker på Gillian Welch og at vi er heldige å ha band her i gamlelandet som utfordrer både seg selv og lytteren med musikk som både er «enkel» og kompleks på samme tid. Dette bandet bør ikke være en hemmelighet for musikkinteresserte. Det fortjener mange lyttere!
