Plateanmeldelse: Ben Folds – «What Matters Most» (album, 2023)
I årene 1995-1999 slapp Ben Folds Five tre album jeg hørte mye på. Album som bestod av svært melodiøs pianopop som sendte tankene til artister som Billy Joel og Joe Jackson, Todd Rundgren og Elton John. En fin blanding av uptempo låter og sarte ballader ga bandet mange lyttere, før de, litt ut av intet, valgte å oppløse bandet. Bandets mest kjente låt, «Brick», vil alltid være en klassiker i mine ører, og på gjengens svanesang, «The Anauthorized Biography Of Reinholdt Messner» kryr det av gode låter, som for eksempel «Don’t Change Your Plans», «Mess», «Army», «Magic» og «Lullaby».
I 2001 solodebuterte Ben Folds med «Rockin’ The Suburbs», et album der han stort sett fortsatte å lage tidvis uimotståelig popmusikk med pianoet som hovedinstrumentet. Noe som resulterte fantastiske sanger som «Annie Waits», «Still Fighting It», tittellåta og «The Luckiest» (for en tekst!).
Etter «Rockin’ The Suburbs» har Folds fylt på med «Songs For Silverman» (2005), «Way To Normal» (2008) og «So There» (2015). Tre fine plater jeg brukte mye tid på da de kom, men som ikke helt klarte å følge opp solodebuten, selvom låter som «Give Judy My Notice», «Landed», «You Don’t Know Me (med Regina Spektor), «Capable Of Everything» og «Phone In A Pool», alle er av det knallsterke slaget. At andre halvdel av «So There» består av tre pianosymfonier, var på ingen måte tilfeldig.
Etter åtte hektiske år fylt med blant annet podcasting, symfoniorkestre, filmmusikk, jobbing med selvbiografi og skuespillerier, har endelig Ben Folds tatt seg tid å spille inn sitt fjerde soloalbum. Noe vi skal være svært takknemlige for, all den tid «What Matters Most» trolig er hans beste album så langt i karrieren. Et album der Folds holder seg til kjente musikalske farvann samtidig som han maler med en litt bredere pensel enn på sine tidligere plater.
På «What Matters Most» fortsetter Folds å briljere som pianomann med usedvanlig god teft for melodier som sitter umiddelbart. Platas største styrke er det fantastiske lydbildet der utsøkte koringer rett som det er omfavnes av delikate og detaljrike stryke-og blåsearrangementer. Ben Folds anno 2023 er en langt mer sofistikert og behersket utgave av artisten som, sammen med bandet sitt, dukket opp i 1995.
Åpningslåta, «But Wait, There’s More», platas mest varierte spor, innledes med et lett eksperimentelt synth-basert parti der tankene går til artister som 10cc og Field Music før en blåserrekke setter fyr på låta, før den nydelige pianoballaden, «Clouds With Elipces», overtar stafettpinnen på beste vis. Spor tre, «Exhausted Lover», er en usedvanlig spenstig powepop-låt av det svært smittsomme slaget. En låt som har mye til felles med «Winslow Gardens» og tittellåta som dukker opp som spor sju og ni; to svært friske låter med mye futt i.
Resten av albumet byr på enda flere nydelige pianoballader innhyllet i et delikat og gjennomarbeidet lydbilde. Som for eksempel «Fragile», «Kristine From The 7th Grade» og «Back To Anonymous» (med er munnspill som sender tankene til Stevie Wonder). Tekstene på plata er både underfundige, ettertenksomme, hjertevarme og underholdene.
«What Matter Most» er en plate som fortjener massiv oppmerksomhet. Noe den neppe får, men du, kjære popklikker, kan i det minste bidra. Om du velger å gjøre det, kan jeg (nesten) garantere at livskvalitet din vil jekke seg opp et par hakk når Ben Folds nye bidrag til musikkuniverset omfavner deg med med begge armene.
