Plateanmeldelse: The Reds, Pinks and Purples – «The Town That Cursed Your Name» (album, 2023)
Den ekstremt produktive Popklikk-yndlingen, The Reds, Pinks and Purples (aka amerikanske Glenn Donaldsons enmannsprosjekt) er ute med det flunkende nye albumet, «The Town That Cursed Your Name» bare få måneder etter instrumentalskiba «Mountain Lake Park». Sistnevntevar et lite hvileskjær, men plata som kom i februar i fjor, «Summer at Land’s End», fikk behørig omtale hos oss (https://www.popklikk.no/musikk/53014/):
(…) det hele låter umiskjennelig som britisk indiepop (…) «Summer at Land’s End» er spekket med uimotståelige låter i et vakkert, retro lydlandskap. Man kan vanskelig få nok. Her er det en klype The Smiths, en dæsj The Cure, og en god porsjon Belle and Sebastian, og faktisk ikke så rent lite The La’s. Det er heller ikke helt ulikt musikken som de utmerkede norske bandene The Margarets og Number Seven Deli holdt på med mellom 2002 og 2012. Forskjellen ligger i en litt mer oppdatert produksjon. Donaldson legger gjerne på en kul romklang på samme måte som andre indieband (a la beabadoobee, «Last Day On Earth»). (…) produksjonen kan ikke på noen måte kalles påkostet, men det er gjerne litt av selve poenget (..).
Nøyaktig de samme tingene kan sies om den nye skiva. Og hvorfor skulle Donaldson finne på å bytte ut en slik gulloppskrift? Om noe har endret seg, så har Donaldson denne gangen funnet fram fuzz-pedalen på flere av låtene, og det låter strålende.
Albumet åpner med signaturlåten «Too Late for an Early Grave». «Life in the Void» er fuzzpop av beste merke, og sender tankene i retning legendariske The Jesus And The Mary Chain, et band jeg tipper Donaldson har hørt en god del på i yngre dager. «Burning Sunflowers» og «Mistakes (Too Many to Name)» er også gode eksempler, begge i skjæringspunktet mellom powerpop og fuzzpop.
Akustiske «Almost Changed» blir et herlig pusterom på skiva. På tittellåten får Donaldson vist at han er en låtskriver av rang, og at han også er en historieforteller med mye på hjertet.
I likhet med fjorårets «Summer at Land’s End» er også dette albumet nærmest blottet for svake spor. Donaldson har virkelig funnet sin plass i musikkfloraen, og det virker som om han har en utømmelig kilde av låter å ta av. Kultfigur eller rockestjerne, det spiller ingen rolle så lenge utgivelsene holder et skyhøyt høyt nivå.
