Plateanmeldelse: The Beths – «Jump Rope Gazers» (album, 2020)
New Zealandske The Beths tok indiepop-verden med ganske mye storm da de debuterte med «Future Me Hates Me» for et par år siden. Det var en rett venstre av en powerpop-plate proppfull med 60-tallsharmonier og 90-talls pop-punk.
Nå er de endelig tilbake med den «vanskelige» andreplata. «Jump Rope Gazers» er et friskt pust i denne platesommeren! Ikke bare er det friskt fordi bandet til dels fortsetter med den energiske og konsise gitarpopen fra debuten, men også fordi de mikser det opp med både såre øyeblikk og mid-tempo pop som er særdeles tiltalende for denne anmelderen.
Det kan være at fans av den første plata synes det blir for mye av det sistnevnte, men jeg synes de roligere øyeblikkene kler The Beths og ikke minst vokalist og låtskriver Elizabeth Stokes. Her har hun fått en litt bredere lydmessig palett å spille på når hun synger sine små-nevrotiske og livsbetraktende tekster.
Av de mer «snappy» og gitartunge låtene er plata på sitt beste i åpneren «I’m Not Getting Excited» med huggende riff, store trommer og Stokes’ klokkerene vokal. I «Dying To Believe» er vi inne i mer klassisk pop-punkete territorium, med pulserende twin-gitarer, melodiske hooks og klokkerene harmonier. «Don’t Go Away» er deilig fuzzete som The Lemonheads på sitt beste og tillater seg en småkaotisk og støyete outro. Digg!
Når tempoet trekkes ned, må tittelkuttet «Jump Rope Gazers» nevnes først. Deilig midt-tempo og uironisk romantisk er dette! Det er ganske uventet fra bandet som gjorde huggende og punkete pop til varemerket i debuten. Denne låta kunne fint vært en liten indie-hit på 90-tallet. Her høres også den krystallklare produksjonen særdeles godt!
Vokalharmoniene og koringene som var så sterke på debuten får vi igjen på «Do You Want Me Now». Stokes synger om usikkerheten i avstandsforhold og det kores så fint at selv kyniske folk må bli sjarmert! «Out of Sight» hadde ikke vært feil på den siste Rolling Blackouts Coastal Fever-plata, med skimrende gitarer og vel så drømmeaktig som konkret gitarmusikk av den typen kan være.
Og, jaggu! Med «You Are A Beam Of Light» begår The Beths sin første akustiske ballade etter det jeg kan lytte meg fram til. Dette er bare av det gode, synes jeg, som av og til har tenkt at debuten kunne trengt noe mer luft innimellom alle energien og de pop-punkete hooksene.
Med andre ord: For de av oss som liker gitarpop med sterke melodier, «attitude» og smarte arrangementer, så bør «Jump Rope Gazers» på lyttelista. At The Beths ikke blå–kopierer debuten er kun av det gode, her er det et band på vei mot noe! Jeg skal kose meg med denne resten av sommeren og gleder meg til fortsettelsen!
