Plateanmeldelse: Son Volt – «Electro Melodier» (album, 2021)
I fjor var det 25 år siden Jay Farrar og hans Son Volt debuterte med klassikeren «Trace». Et album jeg fremdeles spiller mye, og der særlig åpningslåta «Windfall», «Tear Stained Heart» og «Drown» har fått mye spilletid. Når der er sagt – det finnes knapt nok et svakt spor på plata.
Siden den gang har Son Volt gitt ut mange knallsterke plater, og nå er de her med sitt tiende studioalbum, «Electro Melodier». Bandets forrige, «Union» (2019), var en skikkelig opptur etter den litt slappe forgjengeren «Notes Of Blue» (2017).
Etterhvert som låtene har sunket inn, er det liten tvil om at «Electro Melodier» er i besittelse av mange sterke låter, og at Jay Farrar og gjengen fremdeles beveger seg rund i et musikalsk landskap der rock, folk, blues og country dominerer lydbildet. Stemmen til Farrar er fremdeles like uttrykksfull, særegen og lett gjenkjennelig.
Produksjonen er usedvanlig skarp og gjennomarbeidet, og åpner opp for mange herlige detaljer. Farrars kassegitarer er hele tiden med oss, samtidig som multiinstrumentalisten Mark Spencer på elegant vis fyller ut lydbildet med slidegitar, lap steel og orgel. Det fylles også godt opp med el-gitarer plata gjennom.
At Farrars tekster retter et kritisk lys på den politiske situasjonen i hjemlandet USA og miljøkatastrofene som treffer verden i stadig større grad, er ingen overraskelse, men likefullt gledelig. Vi trenger artister som tør å si i fra og protestere mot galskapen vi omgir oss med. At det også er plass til både håp og tro på en bedre framtid, tilfører tekstene en fin balanse.
Åpningstrioen «Reverie», «Arkey Blue» og «The Globe», er Son Volt på sitt beste. Vi snakker melodiøs alt-rock utstyrt med særdeles sterke tekster. «Diamonds And Cigarettes», «Lucky Ones», «Living in the USA», «Someday Is Now» og «Like You» holder også høy klasse. Særlig førstnevnte, der Farrars kone Laura Cantrell bidrar på vokal, treffer spesielt godt.
Utfordringen til «Electro Melodier» er at enkelte av låtene ikke får det helt til, at de mangler det lille ekstra. Om Farrar hadde kutter ned på antall låter, ville utvilsomt helheten blitt bedre. Noe som selvsagt er lettere sagt enn gjort. Men i min verden er 14 låter og en spilletid på 55 minutter i overkant.
Alt i alt er «Electro Melodier» nok en solid plata fra Son Volt som fortjener både oppmerksomhet, litt tålmodig og en positivt innstilt lytter. For det ordner seg til slutt, selvom Son Volt har laget langt bedre album tidligere. Som for eksempel nevnte «Trace», der Farrar la lista så høyt at han gjennom hele karrieren har slitt med å sette ny personlig rekord. Det nærmeste han har kommet så langt, var da han slapp fantastiske «American Central Dust» i 2009. Tenker jeg.
Konklusjon: Alle musikkelskere bør eie MINST tre Son Volt-plater.
Foto: Jay Farrar’s homepage
